Noen ganger får bøker oss til å kjenne på en spesiell følelse. Spesielt gjelder dette i bøker for barn som gjerne fokuserer på en situasjon. I ”Alfred må lese høyt” kjenner jeg selv angsten komme krypende. Jeg husker så godt følelsen av en stor klump i magen som var umulig å bli kvitt. Nervøsiteten til Alfred er til å ta og føle på. Han skal nemlig snakke høyt foran klassen!
Læreren deler ut lapper med hvilket dyr elevene skal presentere for klassen ved ukeslutt. Alfred drar luggen godt ned i pannen og håper at han kan gjemme seg bort for alltid. Han tør ikke engang å se på lappen han har fått. Han er bare kvalm. Men han må tilslutt se hvilket dyr han har fått. Alfred må lære seg alt som er å vite om blåhvalen. Alfred vet nesten ingenting om blåhvalen. Han spør mamma. Han spør pappa. De vet ikke så mye de heller. Men pappa hjelper Alfred å finne ut mer på internett. Og vet du, det er gøy å lære. Alfred leser og leser hele uken. Og på fredag kan han kjempemasse om det spennende dyret. Men så må han jo snakke foran klassen…
”Alfred kjenner hjerte begynne å dunke hardt. Han drar luggen foran ansiktet. Men det hjelper ingenting. Dette er verre enn å falle, snuble, danse og snakke i telefonen. Verre enn å svare feil når noen spør om veien og ta bussen alene, til sammen. Dette er det verste av alt. Å snakke høyt foran klassen.”
Boken er på 43 sider og er lettlest med stor og tydelig font og relativt korte setninger. Den er også gjennomillustrert med tegninger i duse farger. Og disse illustrasjonene fanger stemningen perfekt. Du kan virkelig se Alfreds nervøsitet hoppe ut av sidene. Det samme med gleden av å lære. Og gjennom det hele er det blåhvalen som ligger som et bakteppe. Noen vanndammer er formet som en blåhval, Alfreds hettegenser er blå og til og med sengetøyet hans ser nesten ut som en hval som smiler.
Først og fremst er dette en bok med nerve(r). Den handler om nervøsitet. Den handler om å se frykten i hvitøyet og om å finne sin egen indre styrke. Den er helt nydelig. Og hvem kan ikke kjenne seg igjen? I tillegg har jeg innsett at dette faktisk også er en faktabok om blåhvalen. Vet du for eksempel av blåhvalen ikke er en fisk? Eller at tunga til blåhvalen veier like mye som en elefant? For alle vitebegjærlige førstegangslesere, og for alle skolebarn som gruer seg til å snakke foran klassen, er denne midt i blinken!
”Alfred trekker pusten dypt. Så lukker han øynene og ser for seg blåhvalen. Noen ganger må den svømme kjempelangt helt alene. Det er sikkert mye skumlere enn dette.”