Tid er noe som umerkelig flyter forbi. Det er ikke før vi stopper opp og ser oss rundt at vi oppdager all tiden som har gått. Eller så slår det oss på dager med store begivenheter. Sønnen min begynner i disse dager på skolen. Noe han er klar for, men jeg vet ikke helt hvor alle årene i barnehage ble av. Jeg kjenner igjen litt av følelsen jeg hadde da han skulle begynne i barnehage. At han plutselig skulle begynne å ha et liv også uten meg. Og de aller fleste er nok veldig spente når de går inn i noe nytt og ukjent. Da kan ofte bøker være tingen. Både for liten og stor. Jeg føler meg nostalgisk og falt pladask for denne herlige boka om tiden på småbarnsavdeling. Håper noen andre kan finne denne nyttig, og jeg skal i alle fall spare på den til lillesnupp i magen også har tenkt til å leve litt uten meg.
I ”Boka om å gå i barnehagen” følger vi Dam-Dam gjennom en dag i barnehagen. Det er ingen første dag, ei heller noen store begivenheter. Det er rett og slett en søt fortelling om hverdagen til et lite barn. Boken er originalt svensk og kan derfor avvike noe fra en barnehagedag her til lands. Likevel er de fleste barnehager bitte litt forskjellige og noe som stemmer med en barnehagedag vil være fremmed for andres. Noen sover ute i vogn, mens Dam-Dam og vennene sover inne på madrass. Dette skaper bare gode muligheter for samtaler om forskjeller og likheter med barna og lærer dem at det ene ikke nødvendigvis er bedre enn det andre.
Dam-Dam er en herlig kjønnsløs karakter som aldri refereres til annet enn som Dam-Dam. Barnet har rødstripet genser og blå selebukser med et hjerte på. Håret stikker ut under en søt blå lue med ører på. Dam-Dam kan like gjerne være jente som gutt. For kjønn er ikke relevant for fortellingen. Fortellingen er rett og slett unisex. Den er for barn. Barn som lurer på hvordan det blir i barnehagen. Barn som går i barnehagen og liker å kunne kjenne seg igjen i handlingen.
Boken begynner med levering, blyghet ovenfor voksne, men også tryggheten i å ha noe viktig man skal rekke. ”Dam-Dam vinker. Dam-Dam må også gå. Dam-Dam skal i samlingsstund.” I kontrast står det at ”Mamma må gå. Mamma skal jobbe på jobben.” I Dam-Dams verden er ikke jobben til mamma viktig. Fokuset er på at det kan være litt vanskelig å sitte stille i samlingsstund, eller at det er krevende å vente på tur uten å bli sur. Det males, lekes og spises. Før dorutine, soving, påkledning, utelek og litt uenigheter over en spade. Så kommer pappa.
Boken er nydelig skrevet i en litt naiv og lett tone. Det er korte setninger som både sier mye og lite på en gang. ”I dag skal de male. Med pensel. Vann. Og masse farge. Penselen svinger, skvetter, spruter. Dam-Dam maler stort og lenge.” På denne måten får teksten en fin rytme som hjemme hos oss har fungert veldig godt. Det er samme forfatter og samme stil bak bøkene om Ingrid og Ivar. Disse bøkene begynte vi med allerede da sønnen var halvannet år. Illustrasjonene står også godt til teksten. De fyller inn mye av det som ikke blir sagt med ord og gir igjen et godt utgangspunkt for samtaler med barnet. Streken er myk og uperfekt og fargene er glade.
Odd Børretzen skriver noe om at ”midt i min barndoms verden bodde jeg”. Og det er nettopp det Dam-Dam er. Midt i sin barndoms verden. Et helt lite univers samlet på et lite sted, barnehagen.