Det går mot påske og her i Norge er det en sterk tradisjon at det skal leses krim. En tradisjon jeg sverger til. Hvorfor ikke gå for krim til barna også? Selv ble jeg begeistret for Kristina Ohlsson da hun ble utgitt i Norge på Piratforlaget i 2009. Hun debuterte som forfatter med boken ”Askepott” og her til lands fikk hun liten oppmerksomhet. Jeg husker hvordan jeg elsket krimboken jeg fikk i fanget en stund før påsketider. Husker hvordan jeg tittet spent etter anmeldelser i avisenes guide til påskekrimjungelen. Ikke før nærmere sommeren oppdaget jeg en anmeldelse av boken. Det var en god anmeldelse, men den kom litt for sent, boken var allerede blitt gammel og glemt. Så kom bok nummer to, ”Tusenfryd”, uten at den heller ble en suksess. Siden har hun heldigvis blitt oppdaget av folket! Nå gis hun ut på Gyldendal forlag og det har blitt fem bøker i serien om Alex Recht og Fredrika Bergman. Men ”Askepott”, den solgte jeg. I bøtter og spann til mine kunder, så der vil jeg faktisk påta meg litt ansvar. Forlaget vil selge henne inn som den nye Läckberg, men det legger jeg meg ikke oppi ettersom jeg ikke er stor fan av Läckberg. Det får noen med en krimblogg ta seg av. Det jeg vil si her er at denne fantastiske dama skriver for barn også!
Så langt har Kristina Ohlsson skrevet to barnebøker, ”Glassbarna” og ”Sølvgutten”, som gis ut av Aschehoug. Sistnevnte har nettopp kommet ut. Bøkene er lettleste, men uten tegninger og bilder. Det er mye luft på sidene med gode marger og linjeavstand. De kan leses frittstående, men de henger sammen i den forstand at handlingen er lagt til Åhus i begge og personregisteret er noenlunde likt.
I ”Glassbarna” følger vi Billie som akkurat har flyttet til Åhus med moren sin. Huset viser seg å være et skikkelig spøkelseshus, og sammen med Aladdin og Simona prøver de å finne ut av husets mørke historie. Huset fungerte som barnehjem fra 1920-1922, men måtte stenge etter en tragisk hendelse. Glassbarna var navnet på barna som bodde i huset, ettersom hele 5 av 8 som bodde der hadde benskjørhet. Men kan det som skjedde da ha noe med det som skjer nå å gjøre? Kristina Ohlsson bygger en uhyre spennende fortelling som greier å være akkurat passe skummel. Men selv når det hele er oppklart, svinger fortsatt taklampen i stua som om noen henger i den… For denne boken vant forfatteren den svenske bokprisen ”Barnas Romanpris” i 2013.
I ”Sølvgutten” følger vi Aladdin som stadig ser en tynnkledd gutt i kortbukser. Og han er ganske sikker på at gutten ikke lager spor i snøen! Samtidig går foreldrenes restaurant, ”Tyrkeren i tårnet”, dårlig og det blir stjålet mat fra kjøkkenet. Sammen med Billie og Simona ligger de våkne en hel natt for å finne ut hvem tyven er. På skolen jobber Aladdin med historien om smeden og den stormfulle kvelden da sølvet han smidde til kirken forsvant. Smeden bodde faktisk på akkurat det samme stedet som Aladdin bor nå. Og når de oppsøker Ella igjen, som hjalp til i jakten på glassbarna, får de høre om legende om sølvgutten. Alle hendelsene viser seg å henge sammen og alt får en naturlig forklaring. Eller gjør det det?
Jeg elsket spenningsbøker da jeg var liten. Jeg gjør det egentlig fortsatt. Men det holder ikke at det bare er en skummel historie. Selv om jeg slukte ”Grøsserne”-bøkene da jeg var mindre, er det lite av disse jeg husker. Maria Gripe-bøkene, de husker jeg. Kristina Ohlsson er bøker barna vil huske. Det er bøkene de vil ta med seg når de flytter hjemmefra. Tror jeg. Håper jeg.
Hva heter alle bøkene ? I den familien
Barnebøkene hennes om Billie, Aladdin og Simona heter: Glassbarna, Sølvgutten og Steinengler.
Hun har også en annen barnebokserie som går mer mot skrekk enn grøss. De handler om Herbert og Sally i den lille byen Eldsala og heter: Zombiefeber, Varulvens hemmelighet og Mumiens gåte.
Voksenbøkene om Fredrika Bergman og Alex Recht heter: Askepott, Tusenfryd, Englevaktene, Paradisoffer, Papirgutten og Syndflod.
I tillegg har hun en bokduo som står alene: Lotus blues og Mios blues.
Jeg liker alle bøkene hennes godt.
Håper dette svarte på spørsmålet ditt.
Mvh
Christine