Kunsten å være seg selv

I en verden der alle prøver så veldig hardt å passe inn, der finner vi Vilma. Vilma vil bare være seg selv. Hun kan ikke skjønne hvorfor hun skal være som alle andre. Vi ble kjent med henne i ”Vilma fantasidilla”, som sier litt om hvordan hun er. Hun har mye fantasi. Hun har så mye fantasi at hun har opptil flere fantasivenner. Som det lille monsteret Mari, som stort sett gjør rampestreker, men som er god å ha. I tillegg har Vilma en god fe som heter Nuggi og som ser ut som en liten nisse. Men nå skal Vilma gå på skolen. Der får ikke Mari være med ettersom hun laget så mye bråk i fjor. Og Vilma håper på å få seg en ordentlig bestevenn!

Hva skal jeg ha på meg i morgen, mon tro? Jeg finner fram de peneste klærne mine. Denne rutete buksa. Denne prikkete blusen. Denne regnbue-toppen oppå der igjen. Stripete sokker. Nisselue…nei…jo…nei…jeg greier ikke å bestemme meg… ”Du må helt klart ha på lue!” sier Mari. ”Det var et godt råd,” svarer jeg.

Vilma har to eldre søsken. En bror og en søster. De prøver stadig å få henne ned på jorda igjen. De kaller henne Vimsa og mener for eksempel at hun IKKE kan gå med nisselue på skolen. Og da hun faktisk får en ny venn, er det ingen som tror at den nye vennen hennes finnes. Spesielt ikke når Vilma sier at venninnen bruker krone og har et ekstremt stort puffskjørt. (Noe hun får fordi hun har på seg 6 skjørt utenpå hverandre.) Og at hun har en drage og bor i et slott! Rosella heter hun og er helt ekte, kanskje ikke en ekte prinsesse, men hun finnes.

Vilma har ikke bare fantasivenner, hun har også fantasifiender. Den 507år gamle tyven Gomle Grakar har til og med prøvd å stjele Vilma en gang. Men nå har hun kidnappet Nuggi. Vilma vet ikke sin arme råd. Når det så blir tid for lunsj og hun tar fram matboksen ser hun at mamma har lagt den hemmelige banantelefonen hennes i matboksen. Hvordan kunne mamma gjøre noe så dumt?! Selvfølgelig ringer den med det samme. Det er Gomle Grakar som sier at den eneste måten å redde Nuggi på er om hun får en ekte prinsesse i stedet. Heldigvis er Rosella med på leken.

Det jeg syns er ekstra fint med bøkene om Vilma er hvor herlig lekne de er. Det er ingen faste rammer, ingen ”det går jo ikke an”, eller ”sånn kan man ikke gjøre”. Vilma er et barn, som får lov å være et barn. Hun er ikke veslevoksen. Hun kan ikke en masse ting. Hun forstyrrer læreren i timen fordi et eller annet absurd har skjedd. Hun er spent og usikker, men hennes styrke ligger i å være seg selv, for da kan ingenting gå skikkelig galt. Hvem vil vel ikke ønske seg bare et snev av Vilmas livsglede og integritet? Det er likevel ikke alltid like lett og noen dager er litt ekstra tunge. Selv for små kreative sjeler.

Så går jeg bort til der de hopper paradis. ” Forsiktig!” skriker jeg. ”Den ruten er full av døde haier! Ikke hopp på de døde haiene!” Rosella hopper til neste rute. ”Guri malla! Nå tråkker du på ekle frosker! Ikke tråkk på de ekle froskene!” Rosella mister balansen og lander på en annen rute. ”ÅÅÅÅ!! Boblende varm lava!! Hopp bort! Hopp bort! Fort!” skriker jeg. Alle jentene stopper og ser på meg. De fortsetter å se på meg. ”Har du lyst til å være med?” spør en av jentene. ”Egentlig ikke,” sier jeg. Og så løper jeg bort.

Dette er en søt bok for alle barn i 5-8 års alder. Boken er gjennomillustrert som gjør det lettere å følge med på Vilmas tankesprang. Det kan kanskje være vanskelig å vite hva som befinner seg i virkeligheten og hva som bare er inne i Vilmas hode, men for målgruppen tenker jeg at det ikke er så veldig farlig. Det skal være litt tynne grenser mellom verdenene. Det er noe av det som gjør det så magisk å være liten.