Historien begynner med svik

Tegneserier, tegneserier, blir vi ikke snart lei av tegneserier? Nei. Hvorfor skulle vi det? På lik linje med annen underholdning leverer også dette formatet et uuttømmelig hav av historier. I en verden der vi hele tiden blir stimulert av det visuelle er det ikke rart at vi lar oss begeistre av nettopp denne tilnærmingen for fortellerteknikk. Og der vi tidligere så at vi måtte til utlandet for å finne de riktig gode tegneserieromanene, har det de siste årene kommet flere og flere dyktige norske forfattere som virkelig fortjener å bli lagt merke til!

Den nyeste av mine favoritter er helt klart “Dragens øye” av Charlotte Sandmæl der vi trer inn i alvenes rike. Nærmere bestemt askealvene som bor langt under jorda. En mor ofrer seg selv for å redde sitt syke barn. Barnet, Kha, vokser opp med kusinene sine og tanten og det viser seg at hen kan bli en av de dyktigste magikerne i deres rike. I et kritisk øyeblikk blir Kha forrådt av en som står hen nær og må legge på flukt til verden på overflaten for å redde livet.

Å være på nye og ukjente steder kan være en utfordring for hvem som helst, og uten annet enn mammas gamle dagbøker må Kha raskt prøve å finne den tryggeten hen så sårt trenger. Det blir en farlig reise og hvem skulle vel trodd at det ble en drage som ble redningen?! Det er godt å ha en drage på laget, men der det finnes drager finnes det også dragedrepere…

Kha bilr aldri omtalt som noe annet enn “hen”. Alle andre i historien er enten hun eller han, men Kha er hen. Da jeg leste bakpå boken og så dette ble jeg først litt skeptisk. Så ærlig må jeg være. Jeg var redd for at dette skulle være noe pedagogisk og belærende om kjønn og identitet bakt inn i noe som kunne se ut som et episk eventyr. Dette kan lugge fælt tenkte jeg. Men kjønn er aldri et tema i boken. Kha er bare Kha. I starten med langt hvitt hår flettet på den måten som alle alvene har, men senere på flukt med noe kortere og bustete hår. Det korte håret gjør at karakteren virker enda mer “søt” og uskyldig og det spiller ingen rolle hvilket kjønn karakteren har. Og det er ikke noe du tenker over som leser.

Uansett årsaken til bruken av begrepet hen er det fint for barnelitteraturen å få inn nye impulser. Det er fint at barn kan se i bøker det de ser i virkeligheten. At alt ikke er svart/hvitt eller hun/han. Vi trenger alle fargene i regnbuen for å ha det fint, og vi må kunne være oss selv og tillate alle andre og være seg selv akkurat som de er. I tillegg unngår vi gutter som ikke vil lese bøker med jenter som hovedperson. Noe som dessverre fortsatt er en tendens selv om det har skjedd endringer i takt med endringen av typen historier jenter er hovedperson i. Nok om kjønn. Kjønn er ikke så viktig.

Det som derimot er viktig i en tegneserieroman er tegningene! Og i denne boken syns jeg det er noe mykt og hardt på samme tid over streken. Karakterene er vakre, men det skinner tydelig igjennom hvordan de er inni. De utstråler styrke eller sårbarhet, frykt eller vennlighet på en måte som er vanskelig å sette fingeren på. Bruken av varme og kalde farger er også subtil, og du merker det mens du leser uten egentlig å se det. Det er kaldt og utrygt nede i alvenes rike, men varmt og trygt i dragens hule. Dragen spruter ild, mens alvene er oppkalt etter den kalde, grå asken. For å uttrykke følelser har forfatteren brukt øynene aktivt for å kommunisere. Alle karakterene har store uttrykksfulle øyne, men de med onde hensikter har en tendens til å ha tunge øyelokk eller knipe øynene sammen. Det åpne naive blikket til Kha blir ekstra “synlig” når hen mister det ene øyet.

Jeg vet ikke om det bare er i mitt hode, eller om jeg har blitt påvirket fordi han har skrevet en anbefaling bakpå boka, men jeg kommer ikke over at jeg syns Kha minner meg mye om Victor Sotberg. Det spiller for såvidt liten rolle, men jeg hang meg litt opp i dette, og tenker at han jo kan ha vært en inspirasjon til denne karakteren som er så lett å like. I den ene skissen bakerst i boken er Kha skissert med en spillkontroll i hånden noe jeg oppfatter som en hylles til den populære youtuberen.

Forfatteren har studert kunst i Wales i fire år og drev allerede da med tegneserier på si. Den gang skrev hun dem på engelsk fordi markedet for fantasytegneserier ikke var spesielt stort her i Norge. Hun la historiene sine ut på nettet og fikk gode tilbakemeldinger både fra “folk” og professorene sine. Da hun kom tilbake til Norge ble tegneserieromanene Nordlys av Malin Falch en stor inspirasjon som banet vei for hennes egen lidenskap.

Skulle jeg utsette noe på boken er det at teksten noen ganger går litt inn i hverandre. Sånn skjer noen ganger i tegneserier. Snakkeboblen skal liksom ikke ta så mye plass at det går utover bildetruten og da kan avstanden mellom ord bli noe knapp til tider. Selv jeg måtte stoppe opp og “dele opp” ordet noen ganger, og da kan det være vanskelig for en som sliter litt med lesing og streve seg igjennom ordene. Men jo lenger du kommer inn i fortellingen, jo mindre legger du merke til disse utfordringene. Så aldersmessig vil jeg plassere denne på 9+ tenker jeg. Den er ikke altfor skummel eller bestialsk, men spennende og fantastisk. Jeg gleder meg allerede til bok nr.2!