Årets nominerte til Arks barnebokpris er alle ganske like. De tar for seg hverdagen og kjærligheten. Satt i kjente omgivelser med noen utfordringer kastet inn for å lage en god historie. Og det er absolutt gode bøker. Som får gode omtaler. Men det blir så likt! Så da jeg leste den siste nominerte, den som skiller seg litt ut, da ble jeg skikkelig glad!
I likhet med de andre nominerte bøkene finner vi også her en tydelig og sterk jente som hovedperson. Men i motsetning til de andre er denne langt unna den gjenkjennelige og kjedelige hverdagen! Vi møter Agnes. Hun kommer fra Oslo, er lang og tynn, har briller og kler seg i vintagekjoler. Høstferien skal hun tilbringe i den lille bygda Elverdal hos fetteren Sindre. Ingen av de to gleder seg nevneverdig.
Han knytter nevene under dyna. Nå blir det enda verre å møte henne. Som om det ikke var ille nok fra før. Han hadde tenkt å slappe av i høstferien, se på tv-serier og spille Fortnite med Ben. I stedet er han stuck med ei kusine han ikke kjenner hele uka.
Høstferie og jaktsesong sammenfaller ofte og den lille bygda er intet unntak. Men allerede på den første dagen av jakta kan man ane at alt ikke er som det skal i skogen rundt Elverdal. Sammen med Ben, Sindres kamerat, og nabojenta Tyra prøver de fire å finne ut av hva det er som foregår. Uten å røpe for mye forsvinner Sindre på et tidspunkt, og det skal bli veldig mye verre før ting blir bedre.
Tyra drar noe opp fra brystlomma på anorakken og kaster det mot ham. “Hvor tror du resten av Sindre er, da? På butikken? Han er død! Sindre er død!” Ben myser ned på bakken. Først skjønner han ikke hva han ser på. Den gråhvite klumpen er dekt av jord. Men så ser han det. Det er ei hånd.
Inn i denne uhyggelige settingen røres det også litt forvirret ungdomskjærlighet, der førsteinntrykk og utseende kanskje ikke er det viktigste likevel. Sammen med litt overtro, gamle sagn og et snev av fantasi er dette en bok jeg selv hadde elsket da jeg var ung. Og skal jeg være ærlig så elsker jeg den litt nå også. Den hadde meg trollbundet fra start til slutt og ble lest mer eller mindre i ett strekk.
Det er noe med settingen i en guffen, våt skog i et nesten forlatt lite bygdesamfunn midt i høstferien, som virkelig setter fantasien i sving. Når det ymtes frempå at det er den sagnomsuste Harpa som står bak alle angrepene begynner ungdommene å grave i historien til bygda. For hvem er egentlig Harpa? Og hva er egentlig Harpa? Det eneste de er sikre på er at du virkelig ikke vil møte Harpa…
“Ifølge sagnet er det langt og smalt med spisse ører med dusk på”, sier Besten. “Ansiktet er dekket av brunflekkete pels, kroppen er naken og rynkete.” “Akkurat som ei gaupe med skabb”, mumler Sindre. “Ei gaupe har ikke like lange tenner som dette”, sier Besten. “Ikke kan den gå på to bein som et menneske heller. Men det kan vesenet.”
Erfaringsmessig vil mange barn lese skumle bøker. De vil bli skremt. Også mange som ikke liker å lese kan fort la seg rive med så lenge boken er spennende nok. Og nettopp derfor håper jeg at mange vil la seg begeistre av denne boken. Den er lettlest, med relativt stor skrift på hver side og mye luft rundt teksten. Språket er muntlig, og ettersom vi befinner oss litt utenfor storbyen kommer dette fram ved at karakterene bruker ord som “sneik”, “veit”, “hue” og mye a-endinger. Men etter min mening er dette bare med på å gjøre boken mer troverdig og gir karakterene dybde. Vi bor faktisk ikke i et land der alle snakker bokmål.
Dette er altså min favoritt til årets Arks barnebokpris. Les den hvis du tørr!
De andre nominerte til årets pris, som alle er bøker rettet mot 9 til 12-åringen, er: “Fake” av Mina Lystad, “LikMeg: Oda og Arins dagbok” av Anne Wisløff, “Olivias liv: annenhver uke” av Heidi Linde og “Blyanthjerte” av Elin Hansson.