Wow! Noen ganger føles ord fattige. Jeg leste akkurat siste setning av ”Brevet til kongen”, og føler meg tom og trist. Og samtidig evig takknemlig for at jeg fikk ta del i dette universet i alle fall for en liten stund. Dette er en bok som ble skrevet av nederlandske Tonke Dragt i 1962, og jeg tenker ”hvordan kan denne skatten ha vært skjult for meg i så mange år?”. Jeg vil nesten driste meg frampå med en noe så voldsom sammenligning som Ringenes Herre, dog i en litt lettere og mer barnevennlig versjon.
Hele historien startet da forfatteren prøvde å holde på roen i klasserommet, der hun underviste i tegning. Med spennende fortellinger inspirerte hun elevene, og en dag fortalte hun om den unge væpneren Tiuri. Det var begynnelsen på ett års arbeid, og et enormt vakkert og udødelig eventyr.
Natten før en verdig kandidat skal bli slått til ridder, må han overnatte i et kapell og våke der i stillhet, uten ytre påvirkninger. Men hva om noen hvisker til deg at du må åpne døren? For noen trenger din hjelp. Hva ville du gjort? 16-år gamle Tiuri lukker opp. Der venter en eldre mann med et brev som Tiuri må levere. En enkel nok oppgave. Men ting går ikke helt etter planen og Tiuri blir kastet ut i en verden han ikke var klar over fantes. For brevets mottaker er selve kongen i landet på den andre siden av fjellet. Og det er dit Tiuri må reise. Underveis i oppdraget møter han mange som ønsker noe av ham, men hvem er venn og hvem er fiende? Kan han egentlig stole på noen?
Stien ble enda smalere, og lyden av vannbruset steg. Tiuri, som fortsatt førte an, gikk langsommere for ikke å snuble i de mange løse steinene på bakken. Han kastet et blikk ned i kløften, som var farlig dyp, skjønt den var så smal at man kunne hoppe over den. Plutselig virket det som om Jaro snublet; han støtte mot Tiuri og grep tak i ham. Tiuri vaklet, men klarte å holde seg oppreist. Da slapp Jaro ham plutselig og satte i et skrik. En raslende lyd hørtes, og steinene rullet nedover. Alt dette skjedde i løpet av et sekund. Tiuri snudde seg og rakk akkurat å se Jaro forsvinne ned i kløften. Hjertet hans hoppet over et slag, og et øyeblikk sto han som naglet til bakken. Så la han seg på magen og kikke over kanten.
Det er uendelig mye å fortelle om denne boka, og samtidig så mye jeg ikke vil fortelle ettersom det kan legge en demper på leseropplevelsen. Igjen er det litt som med Ringenes Herre. Kort fortalt er det en Hobbit som får i oppdrag å ødelegge en magisk ring. Kort fortalt er dette en nesten-ridder som må levere et brev til kongen. Men, som i Ringenes Herre, hvis du begynner å fortelle mer, er det vanskelig å ikke fortelle alt, eller i alle fall å fortelle for mye, noe som vil avsløre hva som skjer underveis. Og det er der, underveis, i alle sidene mellom den første og den siste, det er der eventyret er. Og det er det eventyret jeg unner deg å lese.
Forlaget sier at boken er for barn fra 9 og oppover. Handlingsmessig tenker jeg dette stemmer godt, men ikke alle niåringer er helt modne for denne boken. Den er kompleks og politisk, og i likhet med flere lesevegrende voksne er det lett å la seg skremme av bokens fysiske omfang. Men med sine 523 sider er den som sylfide å regne ved siden av andre storslagne episke eventyr. Heldigvis tåler denne boken også et eldre publikum. Hovedpersonen selv er, som nevnt, 16 år, og selv om jeg kanskje ikke er helt representativ satt jeg som fjetret gjennom hele boken. Jevnlig måtte jeg løfte blikket og si ”fy, søren, så bra denne boka er!” til de mer eller mindre interesserte som måtte være i nærheten.
Kjenner du noen som liker en bok med historisk sus, ridderlighet, borger, eventyr, vakker natur, vennskap, krig, ærlighet, ærgjerrighet og litte grann hester? Se for deg Brødrene Løvehjerte uten alt det triste, Ronja Røverdatter uten alt det rare, Narnia uten det overnaturlige og Hobbiten uten dragen. Likevel er den spennende, fin, lun og trist. Trist på en fin måte. Som da jeg ble rørt til tårer helt på slutten av boka, opptil flere ganger, men hvorfor, det vil jeg ikke røpe!
