Hjemme hos oss er det vanskelig å få junior til å sitte stille lenge nok til å lese en bok. Vi har prøvd bøker om ”Tassen” med klaffer. Det tok ikke lang tid før klaffene var borte og boken glemt. Vi har flere bøker med lydpanel, men bøkenes innhold forsvinner i bongotrommer, løvebrøl, tordenskrall og plystring. Så møtte vi Ingrid.
Ingrid er en liten og livsglad jente som det er lett for de minste barna å kjenne seg igjen i. Hun er litt rampete og fantasifull, og sammen med lekene sine kan enhver situasjon bli til et lite eventyr. Ingrid vil bade, vil spise, har plaster og blir syk. På grunn av alle de forskjellige temaene i bøkene er de lette å bruke når man skal snakke med barnet om for eksempel det å reise, eller prøve å få det til å sove.
Med tanke på hvordan serien er bygget opp rundt tematikk, kan den lett sammenlignes med klassikeren om Thomas og Emma. Formatet er litt større enn bøkene om Thomas og Emma og de er fargesterke og gjennomillustrerte. Teksten er bygget opp av fire korte setninger til hvert oppslag. Selv syns jeg teksten var litt rar og innholdsløs, men det var før jeg fikk barn og prøvde bøkene som høytlesning. Da fungerer de midt i blinken. Det er akkurat passe med informasjon for et lite menneske som syns det morsomste er å bla om siden. Og det er akkurat så kort at du rekker å lese det før du er på ny side. Det gir god rytme og flyt i teksten når den har såpass klare rammer. Derfor mener jeg at den kan leses for barn ned i 12-18mnd alder og opp til rundt 4 år. Alt avhengig av barnet så klart.
”Snørrete liten nese.
Hode uten lue.
Spise sand fra bakken.
Bassilusken jubler.”
-Fra ”Ingrid og Bassilusken”
For de som ikke har lest ”Om bloggen” har jeg altså en liten gutt, og bøkene går vel så godt til gutter som de gjør til jenter. Selv om ”hovedpersonen” er en jente, er hun hovedsakelig bare et hvilket som helst barn. I den nyeste Ingridboka, som foreligger på norsk, har hun blitt venner med en gutt som heter Ivar. Det er gøy å ha noen å leke med. De klatrer i trær, de leker i vannet, de leker i sanden, de bygger hytte og leker med bamsene sine. Det blir aldri nevnt at den ene er gutt og den andre er jente. De gjør det samme, og de syns det samme er morsomt. Det er befriende å se at barn bare kan være barn. Ikke små voksne og ikke delt inn i kjønn. Bare glade, fornøyde og livlige barn.
Det er fint å høre at du er inne på å ufordre grensene mellom jente – og guttelitteratur. Ofte tenker jeg at dette er falske skiller, som ikke nødvendigvis tjener barnet som leser. Da jeg vokste opp var de aldri snakk om at noe var passende lesning for en jente, eller annet for gutt. Jeg leste bøker 🙂 Derfor smilte jeg bredt da jeg leste innlegget og særlig slutten. Hurra for barn som får være barn 🙂