Er det en ting alle barn ønsker må det være å passe inn. Følelsen av å være en av gjengen. Men hva hvis du faller litt utenfor? Jo, da kan du vel likegodt starte din egen gjeng. Og erklære den for verden kuleste gjeng når du først er i gang. Det gjør Helena.
Helena er ny på skolen, der hun skiller seg ut med både sitt midjemål og sin hang til sterkt rosafarget tøy. Hun bor til og med i byens største hus, malt i rosa! Mammaen til Helena har klokketro på datterens evner til hva det måtte være, noe som har ført til en selvtillit vi andre bare kan misunne. Det skader heller ikke at pappaen til Helena er i godteribransjen og at Helena har en garasje full av fristelser. Med i gjengen velger hun seg bokas forteller (som er så misfornøyd med navnet sitt at jeg nesten ikke tør nevne det her i frykt for at hun skal bli sint på meg), den veldig vakre, men akk stokk dumme Ivan og supernerden Alfred. Ok jeg sier det likevel, Bjørg. Hun heter Bjørg.
Selv om det fort blir Helena som stjeler mye av oppmerksomheten til leseren, er det Bjørg som er forteller. Hun bor sammen med mamma, pappa og storebror Reidar som går på ungdomsskolen. Hun elsker å lese og aller mest elsker hun å tegne. Bjørg er en stille jente som ikke blir lagt så mye merke til. Helt til hun får en rund, rosa venninne.
Handlingen har fokus på vennskap. Følelsen av å føle seg uviktig i ett øyeblikk for i det neste å være del av noe større. At noen setter pris på deg og det du har å komme med. Og kanskje blir det litt forelskelse også? En søt, sjarmerende bok om at du er god nok som du er. Gå ut i verden med hodet høyt hevet, vær deg selv og lik andre for den de er. Tenk så fin verden hadde vært da!
I boken ”Sceneskrekk”, som er den første i serien, starter de fire et band som skal opptre for hele skolen. Problemet er bare at de etter første bandøving kan slå fast at det låter skikkelig, skikkelig helt forferdelig! Men det stopper ikke Helena. Og alt går fryktelig galt…
Boken er skrevet i ”håndskrift”-font og illustrert av Tegnehanne. Begge deler er med på å gi boken et lekent uttrykk. Og leken, det er den. Den leker med fordommer, den leker med forventningene vi har til oss selv og til andre og den leker med selvhøytidelighet. Dette, for eksempel, er Ivan:
”Ivan tok skiva opp, osten var full av grus. Så tenkte han seg om litt, smilte plutselig for seg selv, løftet osten fra skiva og la den opp ned, slik at grusen ikke lenger var synlig. Han lo fornøyd mens han tok en stor bit av skiva. Så dum er Ivan.”
Du er jo nesten bare nødt til å elske Ivan. Og Helena. Og Alfred. Og Bjørg. Verdens kuleste gjeng har kommet for å bli. Heldigvis.
Én kommentar til «Du er god nok!»