Noen ganger må jeg bite i det sure eplet og innrømme at jeg har feildømt en bok. Det skjedde nemlig med den boken jeg nå skal fortelle om. Jeg hadde tidligere sett den på engelsk og ikke latt meg imponere av coveret, som jo gjerne er det første vi ser. Så kom den ut på norsk uten at den gjorde noe særlig ut av seg. Jeg fikk en henvendelse om jeg ikke kunne tenke meg å ta en titt på den, og så tenkte jeg, ja vel, det kan vel ikke skade å lese den. Såpass med tid har jeg å avse, det er tross alt ikke en stor og tykk bok det er snakk om her. Og så leste jeg den. Da endret alt seg.
Det var en gang to helt forskjellige hovedpersoner. En prinsesse og en gris. Priscilla og Svinhild. Den ene vokser opp på slottet, den andre hos en koselig bonde og hans kone. Men hvem er egentlig hvem? Her er det nemlig snakk om en forbytting. Og nettopp fordi det er et eventyr er det lett og tro at prinsessen har blitt forvandlet til en gris og at grisen plutselig har blitt til en liten jentebaby.
Foto: mitt eget
Kongen trodde han forsto hva som hadde skjedd. ”En ond fe har vært på ferde,” forklarte han. ”Hun var ikke invitert i barnedåpen, og nå hevner hun seg ved å forvandle prinsessen til en grisunge. Sånt skjer hele tiden i eventyrene.”
Du kan trygt si at grisen fikk et ganske annerledes liv enn hun ellers ville hatt. For selv om hun var en gris passet nemlig kongen og dronningen på at hun ble behandlet som en ekte prinsesse. Etter hvert skjønner bonden og bondekona hva som må ha skjedd og med tungt hjerte oppsøker de kongeparet. Heldigvis mener de kongelige at dette bare er tøv og at det fattige paret prøver å lure til seg en plass på slottet.
Foto: mitt eget
Derfor måtte Svinhild bli med tilbake til gården. Hun giftet seg med en gjetergutt, og de levde lykkelig alle sine dager. Svinhild tenkte aldri på at hun kunne ha være en prinsesse.
Eventyrsjangeren er perfekt når du vil være litt rampete. Eller for å lære noen en lekse. Det er en arena der du kan fortelle hva du vil. Så lenge du holder deg innenfor de gitte rammene er alt lov. På slottet har de for eksempel 7 barnepiker. 7 er jo som kjent et eventyr-tall. Og så ender det godt til slutt. For Svinhild i alle fall. For prinsen som må gifte seg med ”prinsessen” går det kanskje litt verre….
Boken er skrevet som et eventyr, den handler om en prinsesse. Likevel er det eneste rosa i denne prinsesse-fortellingen grisen. Jeg har ingenting imot fargen rosa, men det er likevel så deilig å slippe en rosa prinsessebok. Jeg er fortsatt usikker på hva jeg syns om tegningene. Men sånt er jo bare en smakssak. De er store, tydelige og fargesterke og vil gå rett hjem hos målgruppen. Det er det som betyr noe. Og historien, den er helt ubetalelig! Her er det mye glede for store og små!
