Med jevne mellomrom tar jeg feil av bøker. Førsteinntrykket mitt stemmer overhodet ikke med mitt totale inntrykk av boken. Heldigvis! For i stedet for å syns det er flaut at jeg tok feil, er jeg lykkelig på bøkene, og forfatternes, vegne! Så flott at det finnes så mye bra litteratur for barn å velge mellom! Et av mine nyeste eksempler på ”så feil kan man ta” er den fantastiske ”Edward Rubikons mysterier – Kong Grimms hevn”. Her gikk jeg rett i fella. For boken er enkel. Den har stor skrift og mange sider med tegneserie. Og den skal være for barn i 9 til 12 års alder. Dette blir for enkelt, tenkte jeg. Men det gjør da ingenting om det er enkelt når det i dette tilfellet også er genialt!
Grimsrud ser ut som en normal småby, men er så langt fra normalen du kommer. Det unormale er det normale i denne byen. Edward Rubikon og kompisen Kasper er de eneste som ser byen for hva den egentlig er, mørk og skummel. De er dens eneste håp mot de onde kreftene. Når faren til Edward en sommerdag kommer tidlig hjem fra jobben på Grimsrud festning, fordi festningen begynte å rase da de fant en gammel gravkrypt, er guttene kjapt på saken. For det må vel være en sammenheng?
Handlingen er først og fremst spennende. Med et fremragende plot og to ganske forskjellige helter. Der Edward er fryktløs er Kasper usikker. Men boken er også finurlig. Med seg i kampen mot det mørke får de to guttene tre allierte spøkelser som alle bidrar i oppklaringen av mysteriet. De bidrar også i aller høyeste grad med å fylle boken med varme og humor.
”Åh, som jeg savner de ville festene vi pleide å ha!” sier baronen og slår ut med armene. BONK! Hodet hans faller i gulvet og triller bortover. ”Hei, kom tilbake!” utbryter baronen og løper etter hodet sitt. Jeg kremter for å skjule en latter. ”Men hvis det ikke er dere som står bak alt bråket… hvem er det da?” spør jeg.
At fortellingen blir fortalt vekselsvis i normalt format, dog med en del ”lydeffekter”, og i tegneserieformat, var jeg i utgangspunktet skeptisk til. Vil ikke dette lugge noe forferdelig, tenkte jeg. Men igjen, så feil kan man ta. Dette flyter som bare det. Handlingen er så spennende at du knapt merker skiftene mellom formatene. Det er en effektiv måte å bryte opp teksten på, som sikkert vil motivere mang en leselei unge. For sidene flyr jo unna! Skulle du likevel trenge litt pauser er den lille boken på 103 sider delt inn i 15 korte kapitler. Boken finnes rett og slett ikke avskrekkende!
Hvis du står der med boken i hånden og tenker, det er noe med disse tegningene jeg ikke helt kan sette fingeren på, så er det nok bare fordi streken er litt ”kjent”. Forfatterne har nemlig jobbet en del med tegneserier, og da må Donald nevnes spesielt. Og nå tenker du sikkert ”ja, nå ser jeg det jo!” og at det dermed også er en oversatt barnebok. Men nei da. Gutta bak Edward Rubikon er norske, noe som i mine øyne løfter boken enda et hakk. Ingen platte oversatte fraser her nei!
Og hvordan er Edward Rubikon som helt? Er han noe å samle på? Jeg tenker i alle fall det, at om du er tøffere enn et spøkelse, da er du ganske tøff…
”Hva venter dere på?” spør jeg. ”Vi – vi pleier aldri å gå ned i krypten. Det er skummelt der nede,” sier baronen. Jeg rister på hodet. ”Litt av noen spøkelser dere er, må jeg si! Kasper?” Kasper svelger, men tar et skritt mot meg. ”Jeg er med,” sier Kasper. Med hjertet i halsen går vi ned i krypten.”
Og dette er bare begynnelsen. Oppfølgeren er allerede i butikk. Det er bare å glede seg!
P.s. Du kan også være med å lage monsterforslag til kommende bøker!
