Det er ingen hemmelighet at jeg er stor fan av Jørn Lier Horst. Men jeg vil så absolutt si at han har gjort seg fortjent til min hengivenhet. Etter først å ha gitt meg stor glede med William Wisting i krimserien sin for voksne, så med fengende detektiver i Clue-serien til de i alderen 9-12, og så til sist har han laget en spennende serie for de litt mindre barna. Detektivbyrå nr.2. Detektivene er unge, mysteriene ikke altfor skumle og tegningene fargesterke.
Detektivbyrå nr.2 heter nr.2 nettopp fordi hovedpersonene bor i Bakergata 2. Der har Tiril og Oliver et skikkelig detektivkontor med oppslagstavle, arkivskap og besøksstol. Med på laget har de også sporhunden Åtto. Det har allerede kommet ganske mange bøker i denne serien, og den har rukket og bli mer enn litt populær. Bøkene kan sammenlignes med Hardy-guttene og Frøken detektiv i den betydning at karakterene er mer eller mindre statiske. Det er ingen utviklingskurve som gjør at serien bør leses i rekkefølge. Her er det bare å velge den som ser mest spennende ut, eller som passer til årstiden. (Operasjon påskelilje, operasjon sommerøya, operasjon vindkast, for å nevne noen).
Den nyeste boken i denne serien skiller seg litt ut fra de andre. Denne boken er en del større i formatet enn tidligere. Den har større tegninger og i enda større grad enn tidligere kan leseren være med på å løse gåtene underveis. På hver side er det mange skjulte hint, og før du blar om står det f.eks ”Hvordan kan noen ha kommet seg inn?” På neste side blir det vist hvor i tegningen det avgjørende beviset er. I dette tilfellet et åpent takvindu. Noen av gåtene er lette (kanskje jeg ikke er helt i målgruppen), andre er vanskeligere. Men ingen er helt umulige. Som tidligere er det et sett av ekstra ”oppgaver” bakerst i boken for den som vil knekke flere koder.
Igjen er en av Horst sine store styrker å skrive om livsglade, normale barn. De er riktignok utstyrt med en i overkant usunn stor nysgjerrighet, som gjør at de stadig ender i kontakt med politiet. Men de er flinke til å be voksne om hjelp og løper sjelden rundt og leker helter på egenhånd. Litt moral må vi jo kreve når det skrives bøker til disse små påvirkelige sjelene. Likevel vil jeg ikke si at det er noen ”pekefingerbok”.
I ”Jakten på kaptein Kroghs gull” kommer tippoldebarnet til en kjent sjørøverkaptein innom kontoret og forteller at det har vært innbruddstyver i huset hennes. Uten at noe tilsynelatende er tatt. Historien går via en loftstue, til en gammel fengselsøy, et fangetårn og til et gammelt falleferdig hotell med en kjeller full av spindelvev.
”Rommet ble lysere da han åpnet lokket. Lyset fra parafinlykten fikk det til å funkle i alt gullet. Tyven kastet et raskt blikk over skulderen før han bøyde seg over kista. Oliver dultet Tiril i siden. ”Jeg har sett den mannen tidligere i dag,” hvisket han. ”Hvor da?” spurte Tiril.”
Så spør boken ”Har du sett mannen før?”
Som vanlig er jeg stor fan av bokreferanser i bøker, så tegningen fra fangetårnet var en stor glede for meg. Der er det, som seg hør og bør i en fangecelle, risset inn ting på veggene. Deriblant initialene til forfatteren og Walt Disney, og flere av titlene på Horsts voksenbøker. Det er bare å lete og kose seg. Noe for liten og noe for stor.
I bunn og grunn er dette en god, gammeldags bok som fenger leseren og tar han eller henne med på et skikkelig mysterium. Denne passer både som høytlesning med en krabat på fanget eller som en lese-selv bok. Teksten på hver side er kort og skrevet med stor, tydelig font. Barna er kledd relativt likt i militærgrønn shorts og rød t-skjorte. Ingen rosa, ingen blå, ingen ”dette kan du gjøre fordi du er gutt”, eller ”dette passer siden du er jente”. De er barn. De er ikke redde for å bli skitne. De er bare opptatt av rett og galt. Herlig befriende uten stereotyper. En bok som rett og slett gjør det gøy å være barn!