Hjemme hos oss er dinosaurer i vinden for tiden. Og det er ikke vanskelig å finne bøker om temaet. Men mange av disse er fulle av forvirrende fakta og lange, vanskelige navn og ord. Så vi har lagt vår elsk på en gutt som heter Daniel.
Daniel har en koffert på rommet sitt der dinosaurene hans bor. Kofferten er malt og pyntet slik at det ser ut som en jungel. Og mens pappaen til Daniel tror at det bare er en veldig fin lekekasse, vet Daniel at det er et Dinoland med levende dinosaurer. Hver natt sniker Daniel seg bort til den, tar et lite skritt over kanten, og forsvinner inn i dinosaurenes verden.
Gjennom fem bøker blir vi kjent med en Stegosaurus, en Triceratops, en Tyrannosaurus, en Diplodocus og en Pteranodon. Hver dinosaur har sin egen bok. Og Daniel må hjelpe dem med hva det måtte være de trenger hjelp med. Han bygger et rede til Pteranodonen, finner igjen flokken til Diplodocusen og leker med Tyrannosaurusen som er lei seg fordi alle bare rømmer vekk fra henne.
I bøkene om Daniel møter vi bare Pappa. En mamma er ikke i noen av bøkene, men i den ene ser vi at en mann ved navn Mons sier god natt fra døråpningen. Om han er pappas kammerat eller kjæreste blir aldri nevnt. Det er bare naturlig, uansett hva det er. Sånt liker jeg. Når situasjoner ikke trenger å presenteres eller rettferdiggjøres for det spiller i det store og hele ingen rolle.
I hver av bøkene finnes det en side bakerst der den aktuelle dinosauren har fylt ut litt faktaopplysninger om seg selv. Når den levde, hva den spiste og hvor stor den anslagsvis var. Siden heter ”fakta om meg” noe som igjen levendegjør disse forhistoriske vesenene. Som Pteranaodon sier under punktet ”Noe spesielt om meg:”
At jeg kunne fly! Og at jeg ikke hadde tenner. Den flotte kammen jeg hadde på hodet, tror forskerne først og fremst var til for å imponere det motsatte kjønn.
Vi begynte å lese om Daniel allerede da sønnen min var litt over 3 år. Da var det bare søte historier. Nå når han har fylt 5 er vi mer opptatt av dinosaurene og prater og diskuterer om hvordan de var, og hva som skjedde med dem. Dette er nydelige bøker med fine fortellinger om vennskap på tross av ulikheter. Det er bøker som levendegjør dinosaurene på en måte som faktabøkene ikke får til. Dinosaurene får navn og følelser og åpner for mange gode samtaler med den du leser for. Og hvilket barn er det som ikke liker å drømme seg vekk inn i en fantasiverden? Eller som syns det hadde vært litt gøy om lekene ble levende? Jeg tror at de fleste barn har litt Daniel i seg.
Daniel svelger. Sally er virkelig veldig stor sammenliknet med ham. Og tung. Jammen flaks at stegosauren er en planteeter, tenker Daniel og klemmer en av Sallys ryggplater. Og at jeg ikke er en plante.