Noen bøker får du umiddelbart en følelse for. Da jeg første gang så et bilde av boken, selv et dårlig bilde vist under vanskelige solforhold på et lerret, visste jeg at dette var noe å glede seg til! Og jeg fikk så rett! Da den ankom butikken på tampen av forrige uke var det ikke bare jeg som ville ta en titt. Alle mine herlige deltider kommenterte hvor fin den så ut. Og nå som jeg har lest den, må jeg skynde meg å skrive om den, slik at den kan gå videre til neste i lesekøen.
Vi er jo inne i en bie-tid. Jeg var selv med å stemme fram Maja Lundes ”Bienes historie” til fjorårets bokhandlerpris. Og nå skal jeg sannelig slå et slag for disse små, summende skapningene igjen! For er det noe jeg har begynt å innse, så er det hvor viktige biene er. Og det er kanskje en ide å introdusere de yngre blant oss for dette budskapet i håp om å redde kloden.
Det finnes enormt mange bier i New York. Men mange av dem er husløse ettersom parkeringshus er mer ettertraktet enn svermer med stikkende kryp med vinger. Heldigvis finnes det ildsjeler der ute. Og en av disse heter Max. Han bor i 20. etasje på et hotell i New York. Han bor der fordi faren hans er kokk på hotellet. Uheldigvis har pappa fått litt dårlige kritikker i avisen i det siste og holder på å miste jobben.
Max fikk en faktabok om bier til jul, og innen sommeren har han lest den mange, mange ganger. Han har også bygget hele seks bikuber og dyrket fram en mengde fine blomster langt over byens kjas og mas. Nå er det bare å vente på at biene skal komme! Uten å røpe for mye så kommer det bier. Og bier lager som kjent honning. Og honning er jo noe de aller fleste syns er veldig godt å spise… Du ser kanskje hvor jeg skal med dette? Chef Gastrolon (også kjent som pappa) mister kanskje ikke jobben til slutt likevel.
Foto: mitt eget
Pappa skal akkurat til å ta heisen ned til frokostsalen, da direktøren river opp døra. – Cheeef Gastrolon! skriker han. Han koker, og på nesa hans lyser en hoven kul. – Hva tror du dette er? Verken pappa eller Max tror det er ei kvise.
Hva i denne boken er det som ikke er helt nydelig? Kanskje den hissige hotelldirektøren og hans parkeringshusforkjempere. Men selv de har sine øyeblikk, der de smelter over en skål med søt honningis. Illustrasjonene er morsomme og små kunstverk på samme tid. De er fargerike og stemningsfulle. De er noen ganger enkle og andre ganger omfattende, men de er hele tiden geniale. Et lekkert smykke til den underholdende og vakre historien.
Boken har en bra balanse mellom store fine bilder og ganske mye tekst, noe som gjør at den fint får med seg 5-6 åringen som vil leses for, og 7-8 åringen som vil lese selv. Formatet er også lagt på en mellomting mellom de store billedbøkene og de mindre ”romanene” for større barn. Perfekt med andre ord. For en målgruppe som er litt sprikete og vanskelig å finne bøker til. Og som rosinen i pølsa, hvis du vil, lærer du en del om bier og litt om Frihetsgudinnen. Frihetsgudinnen sier du? Jepp. Den som leser får se!
Min favorittsetning i hele boken må være den aller første. (Eller, den aller aller første er ”Hmmmm.” og den er det ikke, men så kommer denne perlen). ”Når pappa leser avisen, er det som om hele verden komme inn på terrassen i 20. etasje, høyt, høyt over byen.” Det er noe fredelig og kaotisk på samme tid med stemningen jeg får av den setningen. Og litt sånn er det vel med bier og.
