Utgangspunktet for å skrive en god barnebok må jo være å skrive noe barn vil lese. Og akkurat det skjønte Jennifer Bell. Hun var ansatt i Londons berømte bokhandel Foyles, der hun daglig kom i kontakt med barn og deres favorittbøker. De fortalte henne hva de likte. Hva som gjorde en bok spesiell for dem. Og hun tok denne informasjonen med seg inn i sin debutbok. Ideen til boken fikk hun da hun pakket en koffert for ferie og ønsket at hun kunne forsvinne inn i selve kofferten. Det er nemlig slik bokens hovedpersoner kommer seg fra vår vanlige verden, og inn i den mye mer uvanlige ”Lundinor”.
Lundinor befinner seg like under byen London. (Jeg vil anta et godt stykke ned med tanke på Tubesystemet og lignende som allerede eksisterer der nede, men forståelig nok dveler ikke boken ved denne problematiseringen.) I Lundinor
holdes det marked tre ganger i året, der uvanlige gjenstander kjøpes og selges. Altså helt vanlige gjenstander som har helt uvanlige egenskaper. I denne byen kan du for eksempel fly ved hjelp av et belte. Og politiet benytter seg av dobørster. (Hva de benytter disse til er jeg litt usikker på, men de drar stadig frem en dobørste i stressede situasjoner.)
Ivy betraktet solbrillene som lå foran henne på bordet. Hun brettet dem forsiktig ut, og så forbløffet på mens de forvandlet seg til et glass med stett. Jenta med det rosa strutteskjørtet kom bort med en svær porselensmugge og helte en boblende væske oppi glassene deres. Ivy så nervøst på drikken. ”Ja ja, skål, da”, sa hun og tok en slurk. Hundrepunsj var noe av det merkeligste, og beste, hun noensinne hadde smakt.
Jeg skal prøve gjøre det litt klarere hva denne boken handler om, selv om det kan være vanskelig med få ord. Vi møter Ivy, som er elleve, og broren Seb, som er fjorten. Ved boken begynnelse sitter de i en ambulanse sammen med bestemoren og aner ingen verdens ting om uvanlige virkeligheter som eksisterer parallelt med deres egen. Kjapt endres dette, da omstendighetene vil det slik at sannheten om en ulykke i 1969 nå vil fram. Bestemoren er ikke engang den hun selv tror. Et uvanlig armbånd har gitt henne hukommelsestap og holdt henne skjult for Lundinors undervakter (politi), men da dette blir klippet av henne i ambulansen settes en rekke hendelser i bevegelse.
Det er lett å bli forvirret når man får vite ting om denne boken. Du må vite alt, i riktig rekkefølge, for å henge med. Og det gjør jo barn. De kjøper nye universer uten å mukke. Selvsagt kan bjeller snakke. En knapp i lomma kan kurere nesten hva som helst. Selvfølgeligheter for bokens målgruppe (ca 9-12 år). Jeg tenker tilbake på den første boken om Harry Potter. Da også ble vi dratt inn i et parallelt univers som vi først måtte bli kjent med. Og som vi siden har hatt problemer med å forlate. Denne boken er litt sånn. Det er første boken, den vil lære oss om dette fantastiske stedet, der moten heter Hobsmatch, et lys kan gjøre deg usynlig, levende og døde eksisterer side om side, og ikke alle har gode hensikter. Og noen ganger føles det nesten som litt mye. Men det er så spennende, så fascinerende, at du bare må lese videre.
Menn kledd i sykkelshorts og sombreros sto sammen med noen andre menn i flosshatt og uniformsjakke. Det var rysjekrager, bereter, glitrende egyptisk hodepynt, pelsstolaer og middelalderslør. Det var som om alle klesplagg som hadde vært moderne en eller annen ganggjennom tidene ble brukt samtidig. Så det er dette som er Hobsmatch, tenkte Ivy. Hun visste ikke helt hva hun syntes.
Boken er et fyrverkeri vil jeg si. Et overflødighetshorn av fantasi. Men med mørke undertoner. Det er familiehemmeligheter, sorte får, maktsyke og mektige slektninger. Det handler om søskenkjærlighet, lojalitet, et ønske om å kjenne seg selv og jakten på trygghet i det ukjente. Og alt skal læres, skjønnes og løses innenfor en temmelig kort tidsfrist. En meget uvanlig vekkerklokke teller ned til foreldrenes siste time. Slikt er alltid med på å gi leseren den følelsen av å ikke ha tid til å legge fra seg boken. Da vil det jo unektelig gå bokens karakterer ille.
Jeg gleder meg til neste bok. Jeg gleder meg til å se karakterene utvikle seg og bli sterkere. Spesielt broren Seb håper jeg vil få litt mer tyngde etter hvert som serien blir til. I et allerede skapt univers kan ting bare vokse seg enda bedre.