To smokk, or not to smokk

Foto: mitt eget

Som alle andre, trenger også jeg litt hjelp til å finne fram til de bortgjemte bokskattene. Noen ganger må jeg til og med få de presset på meg før jeg innser hva jeg har i hendene. Jeg har hatt en liten søt bok stående i bokhylla en god stund uten at jeg har brydd meg nevneverdig om den. Ikke før en kompis trakk den fram, og tok for gitt at jeg allerede elsket den, ble jeg interessert i dens eksistens. ”Men den er jo så skjønn!”, utbrøt han. Han pekte og forklarte hva jeg ikke hadde tatt meg tid til å se. Jeg lovet å gå i meg selv og ta en ny grundig titt. Og her er min botsøvelse.

Foto: mitt eget

Handlingen er enkel. Pappa syns at det er på tide å legge smokken på hylla. Noe Valdemar ikke er spesielt interessert i. Pappa eliminerer smokkene etter hvert som de dukker opp, men heldigvis har Valdemar flere hemmelige smokkereserver. En kveld må han være barnevakt for lillesøster. Når lillesøster skal sove finner de ikke smokken hennes, og for å få litt fred får hun låne smokken til broren. Selv om boken har en enkel og rett fram fortelling, har den likevel en liten artig tvist på slutten. Det er denne som gjør boken så genial, i følge min venn.

– Der er den! Den RØDE smokken – litt støvete, men den smaker godt.”

Slutten gir absolutt boken ”det lille ekstra”, men det er likevel flere ting som gjør at jeg liker boken så godt. Både stil, strek og innhold. For dette er en bok som egner seg godt til høytlesning. Relativt lite tekst, og enkle bilder, som gjør den lett tilgjengelig for yngre lyttere. Perfekt lengde for gjentatt lesning uten at hele natten går med på å blidgjøre junior. Ordlyden ”slurp” er gjennomgående. Her er det opp til leseren hvor mye slurping man vil legge i fremføringen. Mitt tips er ”jo mer, jo bedre”.

Tegningen er også enkle. De matcher flott med teksten. Streken er litt ”rufsete”, men så er karakterene tross alt ulver. Fargene er holdt til et minimum, noe som gjør dem ekstra tydeligere. Rødt er nesten den eneste fargen som blir brukt. Alle slurpelydene er for eksempel skrevet med rødt. Utenom dette er det kun vannet i do (som er gult) og en tannbørste i blått som har fått andre farger. De forskjellige smokkene har også fått forskjellig farge (rød, blå og grønn).

I historien forekommer det ingen mamma. Det er pappa som driver med smokkeavvenningen. Og pappa er hele tiden tegnet med forkle. Ved tannpussen er det lillesøster Linn sin tannbørste som er blå, mens Valdemar sin er rød. Linn har også den blå smokken. Ingen av disse detaljene er veldig viktige for historien, men bidrar likevel til å gi boken litt ekstra tyngde. I tillegg er Valdemar en skikkelig kul fyr. Selv med smokk.

Her i heimen er vi heldigvis ferdig med problemet smokkeslutt. Men mange kjenner igjen denne problemstillingen. Boken vil nok dermed passe best for de i 2 og 3 års alder som har et nært forhold til smokken sin. Likevel ville min sønn, som nå nærmer seg 4, lese boken både to og tre ganger, før jeg senere har sett ham ”lese” boken for bamsene sine.

Så, som jeg nå har skjønt, er dette en skjønn bok. En rufsete, sta, søt og empatisk bok om å bli en stor ulv som skal, eller ikke skal, slutte med smokk. Jeg må bare beklage at jeg ikke oppdaget den før.

Oscar var meget entusiastisk da vi leste denne første gang! Foto: mitt eget

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *