Hunden Anton ble raskt en folkekjær favoritt da han dukket opp på NRK i 2019. Anton var stor, svart, sta og lat. Han smeltet hjertet til flere generasjoner hundeelskere. De fleste vil sikkert enes om at de ikke ville eid Anton selv, men han lagde god tv. Og nå har han tatt spranget inn i bøkenes verden.
Hovedpersonen i ”Anton vil ikke gå på tur” har klare likhetstrekk med tv-kjendisen. I boken treffer vi en stor og myk bestevenn. En som alltid er der. Trygg og god. Men Anton er ikke som hunder flest. Han vil nemlig ikke gå på tur. Han elsker skinke, og fugler, og baller. Men han trenger ikke å gå ut for å få noe av dette. Skinke finner han i kjøleskapet, fuglene ser han gjennom vinduet og ballen triller fint inne også. Familien bruker både kløkt og muskler, men ingenting nytter. Hvordan skal de få med seg Anton ut på tur?
Der kommer jo Anton! Han liker nemlig å bestemme selv. Akkurat som meg!
Denne koselige bildeboken er beregnet på barn mellom 3 og 6 år. Den har lite tekst og store tydelige bilder. Altså er det lett for de minste å følge med på handlingen i boken. Den er også kjempefin for lesekyndige storesøsken. Hos oss leste 7-åringen den høyt for besteforeldrene, men jeg vil tro mange besteforeldre vil fryde seg over å lese denne for barnebarna.
Boken er lekent illustrert av Jens A. Larsen Aas som er godt kjent som illustratør av bøkene om Brillebjørn. En strek mange barn kjenner godt fra før. Illustratøren klarer å gjøre bildene levende med enkle grep. Alle oppslagene har ensfargede bakgrunner og relativt få ”støyende” detaljer. Dermed trer motivene tydelig fram. På sider der vi kun ser Anton er bakgrunnsfargen konsekvent okergul, noe som gir Anton, med sin mørke pels, fullt fokus. Ellers er det en behagelig lyseblå farge som er gjennomgående i boken, med unntak av oppslaget fra barnerommet. Her er det valgt en dus ferskenrosa farge. Alt ved denne boken skriker ”hyggelig”.
Den virkelige Anton kommer fra Stjørdal og det var morsomt å finne en take away meny fra Stjørdal sushi på kjøleskapet i boken, og at pappaen til Anton setter koppen sin på en bordbrikke med logoen til Rosenborg fotballklubb. På kjøleskapet henger en tegning av Anton som jenta i familien har tegnet bare noen sider tidligere. Små detaljer som ikke er veldig viktige, men som tilfører det lille ekstra.
Konklusjonen blir altså at dette er en sjarmbombe av en bok som er sin navnebror verdig. Men vær forberedt på at et ønske om hund kan bli vekket til livet, hvis det ikke allerede er der, og før du vet ordet av det synges dette døgnet rundt: ”Jeg vil ha en liten hund, voff voff, jeg vil ha en liten hund. Jeg tenker på hunden hver dag hvert sekund, jeg vil ha en liten hund. Voff voff”.
