Hvis du har barn i barneskolealder vet du også mest sannsynlig hvem Victor Sotberg er. Han Flippklipp-Victor vet du. Han er den store helten. Han er selve definisjonen på kulhet i min sønns liv. Setningen ”det har Victor sagt” er hyppig i bruk hjemme hos oss. Og vet du hva, jeg skjønner det. En fargerik gladlaks med trønderdialekt. Hva er det å ikke like?
I boka viser det seg at det tydeligvis er ganske mye å ikke like ved barndommens Victor. I hver fall i følge andre elver ved skolen hans. Klassens klovn gjennom hele barneskolen møtte en helt annen hverdag da han begynte på ungdomsskolen. Han tok for mye plass og var ikke kul nok. Han var for feminin. Og i en sårbar tid der mye handler om å finne ut hvem man er, var dette selvfølgelig ekstremt belastende.
Det er sterk å lese historien til Victor. Jeg tror også dessverre mange opplever det som ham. De har havnet i en vond situasjon på skolen uten helt å vite hvorfor. Eller hva de kan gjøre for å bedre situasjonen. Mange ganger er det lite som faktisk vil hjelpe. Enda skumlere er det på små plasser som der Victor kommer fra. Du vil møte de samme menneskene igjen og igjen. Du slipper aldri unna. Å hjelpe andre som har det vondt, som står i noe de syns er vanskelig, eller som sliter med å finne ut hvem de er, har vært noe av drivkraften bak boka. Den forteller deg at du ikke er alene med å ha de vonde tankene og følelsene.
At Victor i tillegg slet med spørsmål rundt egen legning gjorde det hele enda vanskeligere. Han hadde hatt jentekjæreste og han forelsket seg i jenter, men også i gutter. Hadde bøllene fra skolen, som ropte ”homo” etter ham hatt rett? Sett noe som han selv var blind for? Det er en reise han må ta før han tør å stå frem som bifil. Eller som han selv sier, kall det hva du vil, jeg forelsker meg ikke i kjønn, men i mennesker.
Det er også hjerteskjærende å lese om hvor sterk han prøvde å være mens det sto på. Han klistret på seg et smil og skjulte smerten. I boken brukes et bilde som jeg syns var så fint. Det står at han har flaggermus i magen når han er redd eller har det vondt. Sommerfugler kjenner vi alle til, og de kan være irriterende nok, det er derfor lett å skjønne hvor mye verre det må være med flaggermus! Han klarer dermed å få beskrevet en følelse som det egentlig er veldig vanskelig å sette ord på.
Jeg mener oppriktig at Victor Sotberg er et strålende forbilde for unge i dag. Han har gjort det alle mobbeofre drømmer om. Han har blitt noe stort. Han har fått vist mobberne at han er viktig. Han har på en måte fått hevn. Likevel er ikke det målet for Victor. Vær venner, vil han si. Vis hverandre respekt. Gi hverandre rom for å være forskjellige. Lær av min historie. Eller noe lignende. Dette står ikke ordrett i boka, men er hva jeg tar med meg fra den.
Hvis du også lengter etter å flykte fra virkeligheten, kan denne boka være din hemmelige verden. Her kan du senke skuldrene, slappe av og rett og slett være deg selv.
Boka i seg selv er laget på en måte som jeg tror appellerer til mange barn. Selv de som ikke er spesielt interessert i lesing. Alle kapitlene er korte og står for seg selv. Du kan altså bare lese en liten anekdote fra Victors liv når du måtte ønske. Likevel er boka bygget opp med en naturlig start, med fødselen, og går kronologisk fremover i tid. Som Victor selv er boka fargerik og levende. Det er små innslag av tegneserie, mange illustrasjoner og store oransje overskrifter. Som voksen skulle jeg gjerne ønsket meg en enda mer dyptgående biografi. Her er det så mye å grave i, så mye å lære av. Men for målgruppen er sluttproduktet midt i blinken. Ikke er det så farlig med noen små slurvefeil her og der heller, i denne boka så er det budskapet som gjelder.
Jeg hadde selv en tåre i øyekroken underveis, og jeg vil bare si dette til Victor: du sier at du endelig har funnet ut hvem du er. Du er ”bare” Victor. Men du skal vite det, at du er så langt mye mer enn ”bare” for så veldig mange.
Jeg visste hvem jeg var. Og jeg var ikke flau eller skamfull. Jeg var stolt.