Jeg er stor fan av de klassiske ”koselige” krimseriene. Som barn slukte jeg Agatha Christie, og hadde denne boken eksistert da jeg var liten hadde den klart blitt en favoritt! Ikke bare er den spennende, og fascinerende historisk, den har også et spekter av spennende karakterer. Den stille, rolige detektivsekretæren står i skarp kontrast til den bedrevitende, høylytte og selverklærte lederen i detektivklubben. Det er sekretæren vi følger, og det er nok også henne vi får mest sympati med. Men som så ofte ellers utfyller de hverandre fint, og det må litt av begge til for å finne løsningen til slutt.
Men for å starte med starten, denne helt nye boken til en leseivrig 10,11,12-åring er noe helt for seg selv. Vi skal tilbake i tid. Til England på høsten 1934. Vi skal til en pikeskole, med riktig prektige småpiker. Og noen litt mindre prektige. 13-åringen Daisy Wells er en skikkelig nysgjerrigper og har startet Detektivbyrået Wells og Wong sammen med klassevenninnen Hazel Wong. Til deres store overraskelse skjer det faktisk et mord på den ellers så rolige skolen. Da Hazel finner sin døde lærerinne tror hun først det har skjedd en ulykke, men da hun henter hjelp og liket på mystisk vis er borte, mistenker hun fort at det er noe langt verre som har skjedd. Ikke bare må de to detektivene prøve å finne en morder, de må samtidig bevise at det faktisk har vært et mord! Og de bør helst rekke det før flere ender opp døde.
Jeg løp bort og satte meg på kne ved siden av henne. Jeg nølte før jeg tok på henne, for jeg hadde aldri rørt en lærerinne før, men akkurat da føltes det bare som å ta på et helt vanlig menneske. Jeg klappet henne på den hvite laboratoriefrakken og håpet inderlig hun skulle åpne øynene, sette seg opp og kjefte på meg fordi jeg var i gymsalen etter stengetid. Men i stedet vippet hodet til siden. Brillene gled ned av nesen hennes, og jeg oppdaget en mørk flekk bak hodet, på størrelse med lommetørkleet mitt. Noe hadde spredd seg til frakkekragen hennes, og den flekken var rød. Jeg pirket borti kragen med pekefingeren, og trakk den til meg. Den var dekket av blod.
Dette er et morsomt krimmysterium satt i historiske og konservative kulisser. Et sus fra en svunnen tid, britisk storhetstid og en dose stemning ala Agatha Christie. Uten at sammenligningen passer helt vil jeg tenke at boken vil appellere til en del av de leserne som satte pris på ”Arvingene” og andre bøker av forfatter Gareth P. Jones. Det er den litt rare britiske humoren og en skikkelig dose spenning rørt sammen til et herlig resultat. Det historiske elementet ga boken det lille ekstra etter min mening. Jeg håper virkelig at det fremdeles er plass til denne typen bøker i barnas bokhyller. Noen moderne grep har blitt tatt, for eksempel er det et lesbisk par blant skolens lærerinner. En situasjon som ikke kan ha vært lett på den tiden, men i et miljø bestående mer eller mindre utelukket av kvinner, umulig kan ha vært så uvanlig.
Boken passer for alle, men jeg vil anbefale den først og fremt for de som er såpass lesesterke at de plukker opp en bok på rundt 320 sider uten illustrasjoner uten å miste motet. Og jeg håper jo at noen gutter også vil la seg friste selv om boken er full av jenter. Her er det i hvert fall spenning, intriger og overaskelser nok for de fleste!
”Daisy er ikke irriterende!” sa jeg. ”Hun er bare Daisy.” ”Klart du sier det”, sa Lavinia, ”du er jo nesten slaven hennes.” ”Det er jeg ikke”, sa jeg sint. ”Daisy er bestevenninnen min.” ”Særlig”, sa Lavinia. ”Litt av en venninne. Hun utnytter deg, har du ikke merket det? Hun ble bare interessert i deg fordi du er orientalsk. Onkelen hennes er spion, det er derfor hun er interessert i utlendinger.”