Endelig er de her igjen, verdens kuleste gjeng! (Og hvis du nå ikke vet hva jeg snakker om, må jeg be deg om å se etter et av de tidlige innleggene på bloggen ”Du er god nok!”) Det er kanskje en rar ting å si, men denne boken har jeg gledet meg til i hele sommer. Heldigvis behøver jeg ikke å vente helt til høsten, noen forlag slipper nemlig noen nyheter litt tidlig. Så selv om sommeren ikke er helt over har jeg en pakke med navnet mitt på i hendene. En pakke som inneholder verdens kuleste bok, nemlig ”Verdens kuleste gjeng 2”! Jeg har foreløpig i denne bloggen forholdt meg veldig positiv til de bøkene jeg skriver om. Rett og slett fordi det er disse bøkene jeg gjerne vil skrive om og dele med dere. Men det finnes jo bøker jeg ikke liker, og det er bøker som kan minne litt om nettopp Verdens Kuleste Gjeng, og som i tillegg selger skikkelig bra. Nå er det sikkert mange bøker som kan passe til begge påstandene, men det jeg mener er at Maja Lunde sine bøkene er så mye, mye bedre.
Jeg opplevde sterkest gjensynsglede med Ivan, der han nesten hoppet ut av sidene for å gi meg en klem. Eller kanskje det var jeg som krøp inn i boksidene til ham?
”Jeg skjønner det heller ikke”, sa Alfred. ”Ikke jeg heller”, sa Ivan, ”men det er jeg vant til.” Ingen svarte på det. Han hadde jo for så vidt rett. Men vanligvis var han alene om å ikke skjønne noe. Nå skjønte INGEN noe.
Denne gangen er sang byttet ut med mat, men pågangsmotet er minst like stort og selvinnsikten minst like liten. I alle fall hos Helena. Det er ingenting som skal tilsi at ikke nettopp Helena, Ivan, Alfred og Bjørg skal bli Norges nye superkokker! Eller vent litt. Kunnskap hadde kanskje vært en fordel? Men uansett hvor mange kokebøker du har lest er det ikke bare, bare å koke en hummer der han ligger og stirrer på deg. Eller huske på hvilken mat noen tåler, eller ikke tåler. Og på et kjøkken er det mange farer!
Helena begynte å danse på asfalten, selv om ingen spilte musikk. ”Kunnskap”, jublet hun. ”Kunnskap er stikkordet. Jeg vet hva vi må. Vi må lære oss alt om mat!”
Den superkjente tv-kokken Kjell-Charlie reiser rundt i Norge og filmer kokkekamp på landets skolekjøkken. De beste lagene møtes til en stor finale. (I Hokksund av alle steder, men det er ikke så viktig, bare morsomt). Kjell-Charlie ender selvfølgelig opp på Granlia skole der våre venner går, og sånt blir det selvfølgelig kokkekaos av.
Det som er så herlig forfriskende med disse bøkene er at det ikke er noen selvfølge at gjengen vinner. Eller at de komme særlig godt ut av det. Ikke er de mer populære ved bokas slutt heller. De har rett og slett ikke gjort store forskjellen. Selv om skolens populære, Markus og Cornelia, gjerne får seg en liten trøkk da. Men denne gjengen har hatt det fint sammen, de har blitt litt bedre kjent. De har utfordret seg selv og ikke vært redd for å prøve. Eller feile.
Vi gikk noen meter til, Ivan stadig med ansiktet vendt mot himmelen. ”Jeg syns vi er litt stjerner alt, jeg”. Alfred, Helena og jeg så på hverandre. Ingen skjønte helt hva han mente. Men så snudde han seg mot oss og kikka på hver og en, mens han smilte med klare øyne. ”Dere lyser i hvert fall for meg.” Igjen klarte å svare. Vi bare så på Ivan. Så fint sagt! Kanskje han ikke var så dum likevel? (…) Og det er veldig mye bedre å lyse sterkt for noen enn svakt for mange.