Kunsten å spørre om sjans…?

Foto: mitt eget
Foto: mitt eget

Det er så rart med bøker. Og litt fint også. Hvordan de plutselig er noe helt annet enn det du så for deg. Jeg har i mange år tenkt at jeg skal lese ”Oda-dagbøkene”. Men ikke før nr. 4 nå foreligger, har jeg funnet tiden til det. Jeg har en gang hørt forfatteren lese et utdrag fra bok nr.2. Og det øyeblikket står fortsatt for meg som en av de morsomste opplesningene jeg har bevitnet. Så med stor iver rigget jeg meg til med ”Happy ending, liksom?” i sofakroken, klar for en skikkelig latterkule. Det fikk jeg ikke. Er jeg skuffet? Nei, så langt i fra!

I denne boken begynner Oda på ungdomskolen samme dag som hun fyller 13 år. Som vi alle vet kan mye skje i løpet av en skoledag. Noe pinlig, noe herlig og noe skikkelig, skikkelig dumt. Men Oda er flink til å se lyst på livet. Hun bryr seg ikke om de dumme (populære) jentene, for hun har jo venner. Hun finner sin plass. Hun rømmer unna eks-kjæresten fra i sommer (som også er nabogutten). Hun leser Romeo og Julie. Hun har pinlige foreldre, som noen ganger har gode råd likevel. Hun har en morgengretten lillesøster og hun har en dagbok. På den måten får hun bearbeidet alle opp- og nedturene i hverdagen.

Oda får tydelig merke at det er stor forskjell på barneskolen og ungdomskolen. Du leverer for eksempel ikke ut hjemmelagede bursdagsinvitasjoner på ungdomskolen. Og du får mye mer å gjøre med lekser og prøver og karakterer og sånt. Og det er flaut å ha en bestevenn som går på barneskolen.

Kjære dagbok,
TENK AT JEG ER 13 ÅR!!!
HIPP HURRA FOR MEG!!!!!!!!!
Det føles mye bedre enn å være 12. Jeg føler meg faktisk ganske mye mer moden og erfaren enn jeg gjorde i går. Jeg mener bare TENK på hvordan min første skoledag på ungdomskolen var! Alt det med snublinga og Alfi og alt!!! Jeg takla det faktisk VELDIG bra, og tross alt har det vært en SUPER dag det aller meste av tida.

Boken er skrevet som en sammenhengende fortelling, med en sterk jeg-fortellerstemme. Her og der er det små tegninger og kludringer på sidene som gjør teksten mer personlig. Det er også stadig ord som er skrevet med store bokstaver. Gjennom hele boken er det utdrag fra selve dagboken. Disse er skrevet i en annen font og inneholder ofte mange utropstegn. Alle disse teknikkene er med på å få fram det naive i fortellingen. Som for eksempel da Oda finner ut at hun kanskje skriver litt bedre enn Shakespeare.

Kristian syns jeg skriver bedre enn Shakespeare!!! For å være ærlig, så har jeg tenkt det samme, flere ganger, men nå er det ikke bare jeg som syns det!!! Altså, diktene mine er kanskje ikke tusen ganger bedre, men de er i hvert fall litt mer forståelige enn det Shakespeare skriver. Mine dikt har kanskje ikke så lykkelig slutt, de heller, men de ender ikke så tragisk som Romeo og Julie, i hvert fall… (PS: Akkurat dette sier jeg ikke høyt til Kristian, for jeg vil ikke virke skrytete.)

Nå vet jeg ikke helt hva de tidligere bøkene har hatt som hovedtema, men denne boken er gjennomsyret av kjærlighet. Ikke bare den rare kriblende nyforelskelsen, men den vonde uforklarlige kjærligheten. Og jeg kjenner meg igjen! Denne boken er jo bedre enn hvilken som helst annen selvhjelpsbok. Denne beskriver akkurat hvordan det er! Den vonde klumpen i magen når du møter igjen noen som har betydd mye for deg. Følelsen av å ikke vite hva som er riktig å si. Kunsten å gjenkjenne de forskjellige gradene av kjærlighet. Den ekte, den korte, den overfladiske. Men det er også en hyllest til vennskap vi finner i denne boka. Noen ganger er det bedre å være venner hvis alternativet er ingenting. Og hvilken styrke det ligger i å ha noen å betro seg til.

Dette er kanskje litt tunge saker. Men det er sanne saker. Og jeg tror det er tanker og følelser mange sliter med og er opptatt av. Hjertet skal man ta på alvor og hvem har ikke følt det som Oda til tider? At også Shakespeares største kjærlighetshistorie er med på å prege boken gjør den i mine øyne enda mer interessant. Oda tenker mye på forskjellen på kjærligheten før og nå. På den langvarige kjærligheten og den kortvarige forelskelsen. På biblioteket møter hun prektige og flinke Kristian som hun diskuterer boken med. Mens i skolegården har kule, men bøllete Lars fra niende lagt sin elsk på henne, noe som ikke blir godt mottatt av de populære jentene. Og så er det Alfi da. Vakre Alfi med de grønne øynene…

Jeg vil ikke si at denne boken er alvorlig, selv om det kan høres sånn ut. Og den er ikke trist. Eller tung. Den er fin. Den er skikkelig, skikkelig fin. For alle som strever med å bli eldre. Med å passe inn. For alle som har vært forelsket. For alle som er forelsket. Og for de 11, 12, 13 åringene som er i målgruppen da. Og selv om jeg ikke er tilhenger av å si det så er nok denne mest for jentene.

P.s. Boken er også innmari morsom altså!

P.s. 2 Her er etter min mening Odas beste kjærlighetsdikt! (Bytt ut 13 år med 30 og det kunne vært meg.)

Foto: mitt eget
Foto: mitt eget

Hva er kjærlighet?
Hva er forelskelse?
Er det for stort for oss?

Jeg tror jeg er forelska
Tror jeg vet hva kjærlighet er
Men jeg er bare 13 år

Jeg har ikke opplevd så mye
Likevel er det noe med deg
Noe jeg ikke kan glemme

Jeg tenker på deg hver eneste dag
Når jeg ser deg blir jeg dårlig
Men jeg VIL ha det sånn.
(Merkelig, men sant.)

2 kommentarer om “Kunsten å spørre om sjans…?”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *