Kunsten å føle

Foto: mitt eget
Foto: mitt eget

Det er ikke alltid like lett for barn å snakke om følelser. Noe som ikke er rart ettersom det for oss voksne også er vanskelig å forstå følelser. Vi lar oss forvirre og lure av følelsene våre hele tiden. Og så skal vi prøve å lære barna om dette abstrakte fenomenet. Men det er så viktig å tørre og kjenne på følelser. Og det er nettopp det Cathrine Wilhelmsen ønsker å gjøre med boken ”Perlehviskeren”.

I denne fortellingen skjuler det seg en magiske verden inne i en glasskule som Julius fikk til jul av sin italienske bestemor. Det er tradisjon i familien at alle får en spesiell glasskule til jul det året de fyller 7år. Boken starter her, med en vakker skildring av familiens julefeiring. Det er først noen måneder senere at pappa forteller Julius det som er så vondt å høre. At mamma og pappa ikke skal bo sammen lenger. Alt han vil er å tegne for å få utløp for følelsene sine, men fargeblyantene vil ikke gi fra seg noen farge. Så ser han en liten jente som løper inne i glasskulen hans! Og slik begynner Julius eventyr.

Julius ristet på kulen enda en gang og så snøen fyke rundt henne. Snøen var plutselig ikke lenger snø, men glitter i alle slags farger. Jenta snurret seg rundt i alt glitteret. Og brått var hun borte. Julius gned seg i øynene igjen. (…) Så hørte han en underlig lyd, og før han visste ordet av det, ble han sugd inn i en malstrøm av glitter, snø og farger.”

Foto: mitt eget
Foto: mitt eget

For å bearbeide det pappa har fortalt, drar Julius inn i en eventyrverden. Der er han nødt til å finne flere nøkler. Disse vil åpne glemmeskrinet som til slutt vil slippe fri fargekreftene som Julius trenger for å tegne med. Med på eventyret har Julius en følgesvenn, den mystiske jenta So, og den sprell levende kosepapegøyen sin Pappus. For å finne nøklene må Julius gjennom en rekke prøvelser. Og de møter både skumle og snille karakterer på sin vei. Noen ganger er det ganske skummelt, som da Julius nesten blir fanget i Diamanens Hage, men med et godt hjerte og samarbeid kommer de tre vennene seg trygt gjennom alle utfordringene. Jevnlig tenker Julius på situasjonen hjemme. Selv om han gruer seg til hvordan ting skal bli, finner han ut at det er mulig å få det fint igjen.

Klumsete trykket papegøyen seg mot Julius, som klappet ham vennlig på hodet. ”Du er jammen ikke så verst selv heller, Pappus. Kom, la oss finne ut av hvor vi er nå og hvor fargekreftene er. Jeg begynner å glede meg til å komme hjem og tegne igjen!”

Denne boken er en praktbok. Formatet er kvadratisk med stoffrygg og på coveret troner Pappus. Boken er vakkert illustrert med kunstverk laget i akvarell og blekk av Petter Winther, som egentlig er skuespiller. Winther skaper stemning og vekker følelser med sin visualisering av Wilhemsens tekst.

Foto: mitt eget
Foto: mitt eget

Boken fenger veldig fort. Julius er en sjarmerende hovedperson med mange gode tanker. Forfatteren skaper også en spennende fantasiunivers som virker troverdig. Det eneste jeg kan sette fingeren på, er at i iveren etter å forklare universet og Julius sitt oppdrag, blir det fort litt mye informasjon som kan være vanskelig å få med seg. Heldigvis blir en del av oppdraget gjentatt når det trengs. Dette gjør det enklere å henge med i fortellingen. Førsteinntrykket mitt av boken var at den kanskje ville litt for mye. Med skillsmisseproblematikken, den magiske glasskulen og fargene som har sluttet å virke. Men når siste side er nådd, føler jeg likevel at Cathrine Wilhelmsen har løst oppgaven godt. Alt faller naturlig sammen underveis.

Et vennlig smil spredte seg over det snille ansiktet. ”Hei, Julius og So”, sa mannen med en stemme som var både mørk og mild på samme tid. ”Så fint at dere er klare alt. Dere vet kanskje allerede hvem jeg er. Men for ordens skyld: Jeg er Perlehviskeren.”

2 kommentarer til «Kunsten å føle»

  1. Det høres ut som en meget følelsesfull bok. Den ville vert spenende å lese. Samtidig vil jeg spørre. I tiden mellom 1955 til 1959, var jeg på kino på Nordagutu i Telemark. Kinoen var et ett folketshus, som hette Skoda. Filmen hette enten Den Magiske Glasskulen, eller Den Magiske Krystallkulen eller Den Magiske Kulen. Den handlet om en gutt som på en eller annen måte fikk tak i kulen. Kulen hadde den magiske evnen til å oppfylle øbøkene for den som gned kulen mot brystet. Det hadde vert fint om få vite om filmen fortsatt eksisterer, og hvordan jeg kunne få tak i den. Vennlig hilsen
    Alf Christian Moen.
    Rekkeviksgate 45
    3260 Larvik.
    Tlf: 33 18 67 84
    Mob: 476 82 824
    Email: alfkmoen@Outlook.com

Legg igjen en kommentar til Alf Christian Moen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *