Det dukker stadig opp nye detektiver for unge lesere. Noen vil hevde at dette er å sko seg på andres tidligere suksesser, men hvorfor skal ikke barna få det de vil ha bare fordi noen andre også har skrevet detektivbøker? For voksne har vi såpass mange slike detektivbøker at de har fått sin helt egen bokgruppe. Vi kaller den ”krim”, og den er veldig populær. Så derfor ønsker jeg velkommen til Hanna og Theo, Dyrehagedetektivene!
Handlingen er lagt til Lindegård dyrehage. Her er mammaen til Theo direktør og pappaen til Hanna dyrlege. I dyrehagen jobbes det spesielt med å ivareta sjeldne og truede dyrearter. Og i den første boken om dyrehagedetektivene dreier mysteriet seg om en forsvunnet løveunge. Men det er ingen vanlig løveunge som er borte. Det er noe så sjeldent som en hvit løveunge! Og vet du ikke så mye om hvite løver kan du lese mer om dem på slutten av boka.
I dyrehagen er det stille og rolig og alle er glade for at de har en liten hvit løveunge som ser ut til å trives og som er frisk og rask. Det er et sjeldent dyr og dagen etter skal TV komme for å dekke avsløringen av løvens navn. (Men vi som leser vet jo selvsagt navnet allerede. Hun skal hete Elsa.)
Dyrepasseren Daniel stikker hodet inn. Han vinker til seg pappaen til Hanna. ”Du må bli med meg bort til apeburet. TV-selskapet skal rulle ut en kabel gjennom apegården. Men sjimpansene vil ikke la dem være i fra”, humrer Daniel. ”Klassiske apestreker!” sier faren til Hanna. ”Jeg får bli med bort og være apevakt.” På vei ut døra snur han seg og mimer at han stikker en nøkkel inn i en lås. ”Husk å låse, Hanna”, hvisker pappa.
Dagen etter, på dagen for selve navnefesten, er løven borte. Theo ringer etter politiet og melder dyret savnet. Har hun rømt? Glemte Hanna å låse døra? Eller har noen stjålet henne? Og det aller viktigste, hvor lenge kan hun klare seg uten mat og riktig pass?
”Hvordan begynner alle gode detektivfortellinger?” spør Theo, og svarer straks på sitt eget spørsmål: ”Med å lete etter spor der forbrytelsen skjedde.” ”Å Theo, du er et geni!” sier Hanna og gir ham en klem. ”Vi vet jo hvor Elsa forsvant fra.” De ser på hverandre og roper i kor: ”Til løveburet!”
Som liten drømte jeg om å bli dyrlege. Og kanskje aller helst i en dyrepark. Tenk å få komme så tett på de eksotiske dyrene! Jeg tror det er mange med meg som skulle ønske de kunne komme og gå som de ville i en dyrepark. Gå bak sperringer, hjelpe til med stell og kose litt med dyrene. Denne boken blir rett og slett en gavepakke til barna. Du får se hvordan politiet arbeider, med sperrebånd og avhør av mistenkte. Du får nysgjerrige barn som selvfølgelig langt på vei løser saken på egenhånd. Og det hele satt i et miljø som de fleste bare kan drømme om.
Boken er gjennomillustrert i sterke farger, med stor tekst og mye luft på sidene. Alt er med på å gjøre den lett tilgjengelig for de som har knekt lesekoden. Men jeg vil også tro at det finnes mange små dyrevenner og detektivspirer som vil sette pris på denne som høytlesning også. De ca. 90 sidene er fordelt på 15 kapitler. Og i tillegg kommer som nevnt noen sider med løvefakta til slutt.
At dyrehagens direktør er en kvinne og at hun i tillegg er av utenlandsk opprinnelse, er et tidsriktig grep, som jeg følte at jeg må gi boka skryt for det. Det burde egentlig ikke være nødvendig å nevne og jeg håper at det en dag vil se veldig rart ut at jeg skrev dette avsnittet.