Har du noen gang hørt om en Indian summer som strekker seg helt ut i desember? 32 grader pluss på stokken sånn like før jul er kanskje litt i meste laget. Vi er jo glad i årstidene våre. Men er det menneskeskapte klimaendringer som har fått fart på seg, eller finnes det andre ugler i mosen? Spesielt frustrerende er nok dette for OL-minister Anders Rein som har lovet dyrt og hellig at det er snøgaranti i Tromsø. Det vil si alle andre år enn i år. Og siden han ”vant” OL nettopp på grunn av dette, svetter han kanskje litt ekstra i tropevarmen.
Bokens heltinne er ung, nysgjerrig og datter av politisjefen i fredelige Lyrdal. Hanna er ikke redd for å kalle en spade en spade eller si i fra når noe virker skikkelig galt. Været er tema opp i de øverste sjiktene av regjeringen, men mens disse diskuterer tar Hanna opp kampen direkte. Sammen med den langt mer avslappede Oscar blir det etter hvert en kamp mot klokken som trekker dem opp i det ikke så veldig kalde nord, og så videre inn i Russland. Et fartsfylt eventyr, der den som kan kontrollere været sitter med makten. Der klimapolitikk er dratt ekstra langt, og satt på spissen, men som likefult er et reelt fremtidsproblem.
Reguleringen av bilkjøringen blir iverksatt fra og med i morgen, og vi informerer om ekspertutvalget på en pressekonferanse i morgen tidlig.” ”Hvem skal sitte i utvalget?” spurte Anders Rein, som hadde karret seg opp i stolen igjen. ”Du, naturligvis,” sa statsministeren. ”Samt miljøministeren.” Finansministeren kremtet. ”Vi har ingen miljøminister,” minnet han om. ”Vi fant ut at det ikke var nødvendig, husker du ikke? Slik sparte vi masse penger som vi brukte på å bygge flere veier.”
Jeg er tilbøyelig til å langt på vei foretrekke norske forfattere framfor selv de aller beste bestselgerne fra utlandet. Misforstå meg rett, det er mye bra, underholdende, spennende osv som oversettes og gis ut også. Men det er noe med de norske. Det er gjerne noe mer kjent og håndfast ved det hele. Vi leser om steder vi kjenner igjen. I denne boken er det en kvinnelig statsminister. En bok av sin tid. De fleste barn i dag kjenner til Erna Solberg. Det blir boken en ekstra dimensjonen og tyngde. Det kan også gjøre det lettere for leseren å relatere til hovedpersonen. Selvsagt kan en liten jente fra en bitteliten by i bittelille Norge redde verden.
I tillegg til det tidligere nevnte er det en magi i språket når det ikke er tuklet med (av andre enn redaktøren). Det er forfatterens rene ord. Det er selvsagt mulig å gjøre absolutt glimrende oversettelser. Men det er også lett at ting forsvinner. Små poeng som ikke gjør så mye fra eller til, men som likevel skiller gråstein fra gull. Trist, men sant er det ikke alltid gjort like god jobb med oversettelsene på barnebøker. Det er ganger jeg leser en setning der jeg hører hvordan den sto på engelsk, eller svensk, og ser hvordan oversetteren ikke løste oppgaven veldig godt. Men dette er en digresjon. Uansett er det ingenting å utsette på Erika Fatland som forfatter. Det vet alle som har lest henne som dokumtarforfatter. Hun er fjellstø. Så også her. Det er en kunst å skrive for barn, og jeg mener hun lykkes til de grader. Det er humor og alvor side om side. Ledet av dumme, grådige og egoistiske voksne og en særdeles skarp ung dame.
Hanna var bare tolv år. Og selv om hun eide flere ting og forurenset mer enn femten fattige indiske jenter til sammen, var det ikke hennes skyld at de voksne tankeløst pumpet opp nesten all iljen fra havbunnen. Det var ikke hennes skyld at de voksne tok rutefly med samme selvfølgelighet som de tok bussen, og at de byttet bil og kjøkkeninnredning hvert femte år, uten tanke for morgendagen.