Da jeg hørte om denne boken ble jeg umiddelbart nysgjerrig. Og da jeg begynte å lese ble jeg først litt usikker på hva dette var for en bok. Jeg tenkte at det var godt jeg ikke begynte med å lese den høyt for sønnen min, for dette var da ganske bestiale saker. Men bestialsk eller ikke så er dette en genial bok om veldig mye, som jeg håper vil få muligheten til å glede mange barn.
I boken møter vi Ebenezer Tweezer, han er 511 år gammel. Likevel ser han ut som han så vidt har passert 20. Hemmeligheten hans er en undomseliksir som han får tak i på litt uetisk vis. Han har nemlig et beist i øverste etasje, og så lenge beistet får det han vil ha å spise, får Ebenezer eliksiren sin. Problemet er bare at beistet har fått smaken på litt uortodokse ting. Og det siste i rekken han vil ha? Et barn!
Hvordan skal så Ebenezer skaffe et barn han kan ofre til beistet? Etter litt prøving og feiling blir svaret å ta en tur til nærmeste barnehjem. Der velger han det mest ufyselige barnet han finner, som viser seg å være Bettina. Men ting blir ikke så lett som det var tenkt, og både Ebenezer og Bettina får kjenne på noen følelser som ikke ligger naturlig for noen av dem.
Som nevnt ble jeg først litt sjokkert over hvor grusomt boken startet, men så slo det meg at dette ikke er så veldig annerledes enn bøkene til Roald Dahl eller David Walliams. Og jeg tenker at denne boken passer godt til fans av nettopp disse forfatterne. Bettina fremstår ufyselig og du er nesten klar for å mate henne til beistet selv, men så sprekker fasaden noe og vi ser glimt som gjør at vi begynner å like henne. For hvordan havner man egentlig på barnehjem i første omgang? Antagelig har du da en litt trist historie i bagasjen.
Verre er det med Ebenezer. For hvordan skal vi forholde oss til ham? Han er hele tiden klar over hva han gjøre. Og det eneste han bryr seg om er å få leve lenger og se ung og flott ut. Han lever i et imponerende hus med hele femten etasjer, han spiser trøfler til frokost og elsker å kjøpe dyr kunst. Ikke fordi han er glad i kunst, men fordi han elsker følelsen av å eie noe andre gjerne ville hatt. Men det er selvfølgelig et tomt liv uten venner eller familie.
Det er duket for starten på et merkelig vennskap.
Kanskje var forfatteren inspirert av Oscar Wilde’s ”Picture of Dorian Gray” da han skrev boken. Mine tanker gikk i alle fall dit. Dorian Gray er også oppsatt på å bevare sitt ungdommelige utseende og har et selvportrett gjemt på loftet. På dette maleriet eldes han som han skulle ha gjort, men ikke en rynke vises i fjeset hans. På samme måte gjemmer Ebenezer sin store hemmelighet på loftet og bevarer sitt ungdommelige ytre.
En annen litterær referanse, som både var morsom og guffen var denne:
Etter å ha sett seg rundt en stund, valgte hun til slutt en svart ryggsekk og en liten, brun koffert med initialene P.B. ”Hva står bokstavene for?” spurte hun da hun kom ned igjen. ”Peruansk Bjørn eller noe i den duren. Den tilhørte en sjarmerende liten fur som jeg gå til beistet for noen år siden”, sa Ebenezer. Han tenkte seg om. ”Huff, jeg er virkelig fæl”.
Engelske barn, som boken i første om gang er beregnet på, vil kanskje raskere dra kjensel på denne bjørnen enn det norske barn vil. Men like fullt er det kanskje noen bjeller som ringer. Paddington Bjørn kommer nemlig fra det mørkeste Peru og er spesielt kjent for den lille, brune kofferten sin.
Alt i alt var dette en fin leseopplevelse som jeg lett anbefaler videre. For dette er en morsom og varm fortelling om litt forvirrede og fortapte sjeler og om hvordan de finner ut av hva som faktisk er viktig her i livet. Beistet havner mer og mer i skyggen etter hvert som boken skrider frem. Han må faktisk selv komme seg ned i første etasje for å ikke bli helt oversett. Da tar Bettina affære.
