Det er en bok som har fascinert meg lenge uten at jeg har tatt meg tid til å lese den. Helt fra jeg så coveret for første gang har jeg tenkt at denne kanskje er noe utenom det vanlige. Og det er den. Det er noe befriende ved å lese en bok for barn som ikke er gjennomsyret av moralprekener. Der forfatteren tørr å pirke i det mørke og dystre uten å bikke over i fortapelse og tungsinn. For denne boken er morsom. Skikkelig, skikkelig morsom. Og rampete. Og uanstendig. Og langt i fra politisk korrekt. Og derfor vil jeg nevne den her.
”Arvingene” handler om tvillingene Lorelli og Ovid Thornthwaite som har vokst opp med vissheten om at moren drepte faren og siden tok sitt eget liv. Hvorfor vet de ikke. De har vokst opp i et enormt herskapshus et stykke fra byen der de kun har selskap av hverandre og tjenerstaben. Huset har en dyster stemning og det er blitt en del av hverdagen å gå kledd i svart, spise kjedelig mat, flagge på halv stang og kun ha 40w lyspærer i alle lamper. Det blir ikke lystigere av at tvillingene så lenge de kan huske har prøvd å ta livet av hverandre.
Men på sin 13års dag har de begge fått nok. De kan ikke engang huske hvem som startet det hele. Så i et forsøk på å slutte fred ønsker tvillingene å endre testamentet sitt. Dør den ene, vil ikke den gjenlevende tvillingen arve noen ting. Familiens litt sarte advokat, og hans mer utspekulerte sønn, flytter inn på godset for en periode mens testamentet oppdateres. Men så fortsetter mordforsøkene…
”Ja vel, da,” sa hun omsider. Hun bestemte seg for å gå med på avtalen, men fortsatt være veldig på vakt. ”Våpenhvile.” ”Våpenhvile,” gjentok broren og smilte bredt. De bøyde seg over bordet og tok hverandre i hånden. Etterpå forseglet de avtalen med to stykker bursdagskake som de byttet med hverandre fjorten ganger før de begynte å spise, i tilfelle et av stykkene skulle være forgiftet.
På baksiden av boken står det: ”Agatha Christie møter Familien Addams…” Jeg kan til dels være enig i dette, men jeg vet ikke om disse referansepunktene treffer barn i dag. Det som kan sies om boken er at den er full av svart humor. Den er passe morbid og ganske så britisk. Ved oversettingen har det ikke blitt gjort noe med navnene i boken, noe som kan by på problemer for unge norske tunger. Men sånt er bare små fartsdumper. Etter hvert finner man sin egen måte å si navnene på og kommer seg videre i den ellers utrolig spennende fortellingen. Kapitlene er korte og sidene luftige. Forlaget har satt boken på nivå 9+, og jeg er enig i dette. Det avhenger selvfølgelig av leseferdighetene, men innholdet burde ikke skremme foreldre fra denne herlige boken. Og den er like god for gutter som jenter, som jeg mener de fleste bøker er.
Det er ikke lett å føle at du kun kan stole på den ene du aldri har stolt på. Det er ikke lett å forstå foreldre. Langt mindre døde foreldre. Det er ikke lett å være rik. Det er ikke lett å være annerledes.
P.S. sånn kan det gå når man vokser opp uten tv.