Jeg blir noen ganger revet mellom et ønske om å være kvalitetsbevisst, samtidig som jeg lar meg begeistre av glitter og fjas. Og det er ikke alltid disse går hånd i hånd dessverre. Og til syvende og sist er det ikke bare min mening som teller. Det gjelder å gi barna det de vil ha. I alle fall når det kommer til bøker. Blir vi som ansvarlige voksne for ivrige med å prakke på barna klassiske og kritikerroste titler kan det dessverre ta knekken på lesegleden. For noen altså. Ikke et vondt ord om klassikere, de er det ofte av en grunn, men vi skal ikke glemme alt det andre som finnes på markedet! De litt mer glitrende forsidene som får barna til å se stjerner. For er det ikke det som er det endelige målet? Å vise barna hvilken magisk verden bøkene skjuler? Så bær over med meg mens jeg skryter av en serie jeg selv var svært skeptisk til.
En dag i bokhandelen plukket jeg nemlig med meg en liten bok jeg nesten var flau for å kjøpe! Og her må jeg si høyt UNNSKYLD til Sandra Lyng som har skrevet boken, og beklage til “folk flest” på vegne av oss “litteraturnerder”. Vi kan være litt snobbete. Jeg legger meg flat (og håper at jeg ikke støter mine kolleger, noe som ikke var intensjonen). Uansett, jeg har blitt kjent med Corny. Og for å sitere en julefilm nå som vi snart går inn i julemåneden; “I like corny. I’m looking for corny in my life.” (Iris Simpkins – The Holiday).
Jeg valgte meg boken “God natt, Corny” rett og slett fordi det stort sett alltid passer seg med en god natt bok. Vi leser helt klart flest bøker for barna i det de er på vei i seng, eller allerede ligger under dyna. Og det er her boken begynner. Corny har badet og spist kveldsmat. Hatt en skikkelig kosekveld sammen med mamma, pappa og lillesøster. Tennene skal pusses selvsagt. Og så skal det leses. Selvsagt. Men når mamma går ut av rommet blir det jo ganske mørkt. Ukjente lyder dukker opp og skyggene av lekene blir så rare og skumle. Corny må rope på mamma, igjen og igjen. Til slutt er det kanskje best at mamma bare blir på rommet litt, sånn i tilfellet? Og hvis hun har lyst til å synge litt, og stryke pannen litt, så er det helt greit for Corny det også.
[…] Selv om Corny egentlig klarer helt fint å sovne alene på rommet sitt. Det skal Corny gjøre i morgen.
Denne leggesekvensen er vel kanskje ikke helt ukjent for de fleste. Jeg liker godt det gjenkjennelige i fortellingen. Både for barnet og for den voksne. Det at Corny hele tiden tenker på seg selv som så stor at hun fint kan sove alene, det er bare det at det hadde jo vært fint å være to, syns jeg er en fin vinkling. Det er jo ikke sånn at barna våre prøver å være vanskelige med vilje. Stort sett. De utvikler seg hele tiden og prøver å gjøre som vi forventer av dem. Men noen ganger trenger de å holde noen i hånden, eller hoven, litt lenger. Det er ganske skummelt å bli stor!
Boken i seg selv er en fargefest. En bok å bli glad av! Og er det noe vi trenger om dagen er det å omgi oss med farger og glede. Regnbuen er den gjennomgående røde tråden, og det kunne vel neppe vært noe annet. Midt på bokens forside stirrer Corny henført på månen med sitt regnbuefargede horn i pannen. For Corny er selvsagt en enhjørning. Det skjønte du vel? Selv om jeg glemte å si det.
En artig detalj for de litt nerdete blant oss er i tegningen av lesestunden på sengen til Corny. Det er ikke lagt skjul på hvilken bok som blir lest for henne, nemlig “Tambar er et troll” av Tor Åge Bringsværd. Utstilt i tallerkenhyllen over sengen finner vi “Min første biografi: Sonja Henie” av Ine Marie Wilmann og “ABC” av Mari Kanstad Johnsen (som i sin tid var nominert til Brageprisen). Alle tre titlene er selvsagt gitt ut på Gyldendal, samme forlag som denne boken. Og heldige meg som hadde alle disse fine bøkene hjemme i biblioteket mitt slik at jeg kunne ta dette bildet!
Det er ingen hemmelighet at det er bøker myntet på de ganske små jentene som er dekorert med enhjørninger og glitter, og jeg kan formelig høre feministene og forskerne som freser. Men jeg er ganske sikker på at min sønn, da han var i riktig alder, ville elsket denne boka! “Regnbuefarget” er fremdeles hans favorittfarge. Det er vel heller vi voksne som kvier oss for å kjøpe en “jentebok” til en gutt og en “guttebok” til en jente? Det som er sikkert er at jeg kommer til å kjøpe flere bøker om Corny. Og jeg vil kjøpe dem uten et snev av skam!