Barna våre vokser opp i en verden som dessverre er veldig splittet mellom kjønnene. Min sønn ”eeeeeelsker rosa biler”. Han er en sammensatt fyr. Men det jeg syns er enda mer synd i denne kjønnsdelte verden er at rollemodellene alltid er brannmann eller prinsesse. Pirat eller ballerina. Så derfor vil jeg hylle en ny billedbok selv om den kanskje er i overkant ”guttete”.
På 70-tallet var det nok ganske mange gutter rundt omkring i verden som drømte om å bli astronauter. Etter å ha sittet klistret til TV-skjermen sommeren 1969 og sett de aller første menneskene sette ben på månen. Aldri før hadde det umulige virket så mulig. En av disse guttene het Chris Hadfield. Han bodde på en liten øy i Canada og alle beboerne var samlet rundt øyas eneste TV den kvelden. Chris hadde en drøm, og han greide å gjøre den til virkelighet. Enda det den gangen ikke engang var lov for Canadiere å søke seg til NASA. Det umulige var som sagt plutselig blitt mulig.
Da sa faren noe som gjorde Chris enda mer bekymret. ”Om du fortsetter på denne måten, unge mann, kommer vi til å være altfor trette til å gå over til naboen i morgen.” Morgendagen skulle bli en veldig spesiell dag. Chris måtte bli med til naboen. Resten av livet hans var avhengig av det.
I boken ”Det mørkeste mørket” møter vi unge Chris. Han forteller om hvor redd han var for mørket. Hvor mange netter han måtte sove i sengen til mamma og pappa. Og om hvordan han den sommerkvelden Apollo 11 landet på månen oppdaget at det finnes noe som er uendelig mye mørkere enn alt annet. Det mørkeste mørket. Det uoppdagete verdensrommet. Og han var ikke redd lenger. Han var nysgjerrig.
Boken er nydelig illustrert av den Canadiske duoen The Fan Brothers (Eric Fan og Terry Fan). Streken er blyant med sarte farger som passer inn i tidsbildet. Det er magisk å se det skurrete svarthvitt bildet på det gamle TV-apparatet der det amerikanske flagget er plantet i månens overflate. Noen av illustrasjonene er litt skumle der alle de svarte monstrene Chris er redd for kryper mot sengen hans når han prøver å sove. Men de gjør ham ingenting.
Bakerst i boken er det en side med en sammenfattet biografi om Chris Hadfield etterfulgt av en liten hilsen fra ham og et knippe ekte bilder. Blant annet av ham i full romdrakt. Dette tror jeg vil være med på å gjøre boken enda mer populær blant både barn og voksne. Det er på tide å få flere faktabøker for barn som både fenger og inspirerer. Og i denne boken vil de møte et verdig forbilde. En mørkredd liten gutt som drømte stort. Det var sikkert flest gutter som drømte om å bli astronaut på 70-tallet. Men verden har forandret seg og i dag finnes det sikkert mange jenter som drømmer om å bli astronauter. Etter min mening er dette derfor en bok for alle.
Min 3-åring er normalt igjennom 2-3 forskjellige bøker hver kveld før legging. Da vi hadde lest denne ferdig, var det første sønnen min sa: ”Og så en gang til”. Jeg ga da leseoppdraget videre til pappa. For selv om boken er helt nydelig må gjerne andre få trå til litt på lesingen også. Etter enda en runde med boken hørte jeg fra rommet: ”Og så en gang til”. Der satte far ned foten, men det var helt tydelig, her hadde vi en ny favoritt! Og den vil være med oss i mange år, for selv om han setter pris på boken er det fortsatt mange aspekter ved den han ikke har noe utbytte av ennå. Vi leste for eksempel ikke den tettskrevne biografidelen, men vi snakket om bildene og om at det var en ekte astronaut som hadde skrevet boken.
Det umulige er mulig bare du tør å drømme stort nok!
