Er du tøff nok til å redde verden kanskje?

Foto: fra forlaget
Foto: fra forlaget

Det finnes så mye flott litteratur for barn så fort de har blitt lesedyktige. Men de barna som er på begynnerstadiet, de som vil lære å lese, men som samtidig synes det er fint å høre mor eller far lese noe nytt og gøy på sengekanten, de har dessverre et mindre utvalg. Nå har det heldigvis kommet en ny helt til 5+ hylla. Boken egner seg nok best som høytlesning for de yngste ettersom den har en del tekst. For de av dere som kjenner til serien om Kaptein Supertruse, har denne litt mer tekst, men er tusen ganger mer sjarmerende. I alle fall sett med mine voksne øyne.

Altså, WILFRED er ingen typisk superhelt. For det første har han ingen kappe. Og han kan ikke fly. Eller bestige høye bygninger. Og det er vel egentlig bra, for han har høydeskrekk. Faktisk er han redd for ganske mange ting – så mange ting at han har laget en liste for å huske alle.

Derimot er det tre ting Wilfred er veldig god til. Han kan plystre, hoppe og strikke. Og så har han en klissete lillesøster, Dott, som produserer lukt på hobbybasis. Problemene begynner når det flytter inn en ny nabo som har skumle planer for verden. På oppfordring fra moren om å være imøtekommende trosser Wilfred sin frykt for det ukjente og krysser hagen. For sikkerhets skyld tar han med seg Dott. Naboen velger å beholde Dott til fremtidige forsøk og Wilfred må gå noen runder med seg selv om hva som er riktig og heltemodig å gjøre. Og på den måten får Wilfred innsikt i noen onde planer og må helt ufrivillig redde verden. Og det er ikke så lett når man er redd for alt mulig.

Det er så flott med anti-helter. De er så lette å kjenne seg igjen i. For hvordan tror du at du hadde reagert hvis du visste at naboen planla verdens undergang? Hadde du gått til politiet der de kanskje hadde ledd av deg? Hadde du låst deg inne i den trygge stua di og sett på en katastrofefilm der noen andre redder verden? Eller hadde du satt deg på første buss inn til London og stilt deg i skuddlinjen, bokstavelig talt, for å sette en stopper for det hele? Heldigvis for Wilfred er ikke nabo Alan så innmari lur. Han har for eksempel bygget et fryktelig, stankelbeinlignende fremkomstmiddel. Problemet er at det flyr like vinglete som et ordentlig stankelbein, og da tar det ca tre uker å fly inn til London. Wilfred, som tok bussen, har måttet vente i to uker og har rukket å gå på alle museene, til og med to ganger på Tower of London. Men nå er Alan klar til å sette sine planer ut i livet. Så fort han finner ”den store skytegreia”.

Foto: mitt eget
Foto: mitt eget

”Endelig fremme i London!” sa han. ”Først skal jeg ødelegge verden! Og etterpå – altså etterpå og ikke et sekund tidligere – skal jeg ta meg en is.”

En velgjennomtenkt plan der altså.

Med en naiv tone og piler, streker og uthevede ord er boken tydelig beregnet på unge lesere. Den har likevel klart å beholde en sjarmerende stil jeg savner i noen tilsvarende bøker. Historien er også rikt illustrert, dessverre bare svart-hvitt tegninger, men de er likevel såpass morsomme at det går fint. Noen sider, der Wilfred er i et helt mørkt rom, har fått en morsom vri der selve siden er svart og teksten hvit. Dette gir en kul effekt.

Foto: mitt eget
Foto: mitt eget

For barna er boken morsom med den tullete og dumme voksenpersonen. For voksne er boken morsom med den usikre og herlige hovedpersonen. Og det er selvsagt veldig fint med en bok som både den som leser og den som blir lest for har glede av. Og det mener jeg dere vil ha av denne hjerteknuseren av en bok. Men ikke misforstå meg, for denne er ikke som ”Brune” for eksempel (se tidligere innlegg), den er ikke rolig og koselig. Denne bærer preg av å være oversatt, ganske unorsk. Den er til tider heseblesende og voldsom. Totalt urealistisk og tullete. Den er skrevet for å underholde barn. Og det mener jeg den har alle forutsetninger for å klare.

 

 

En kommentar om “Er du tøff nok til å redde verden kanskje?”

  1. Usmakelig barnebok.
    Denne boka ble lest høyt for husets 6-åring som synst den var festlig. Personlig synst jeg den var usmakelig – sett i forhold til alt det grusomme som skjer rundt oss i verden for tiden. Den onde Alan har komt til London for å bruke Den Store Skytegreia. Sitat s.165: «…men nå er jeg her», sa Alan, «og jeg har tenkt å drepe dere alle. Jepp. Helt til dere er døde. Døderi døderi døde. Døderi døderi døde døde døde. Og hva har du tenkt å si da?» Eller fra s.166: «Ta og stapp det i pippeli poppeli pipene deres og ta og en skikkelig stor, feit røyk, dumme TAPERE FRA TAPERBY! «. Det blir videre skildret hvordan denne Alan står og sikter på innbyggerne i byen og kommanderer at ingen rører seg. Jeg grøsser på ryggen over terrorsituasjonene vi har sett og tenker at dette er ikke noe vi kan insinuere eller spøke med. Det blir rett og slett for realistisk i vår tid. Det evt humoristiske her blir for meg HELT absurd og jeg er nesten sjokkert over at dette ble månedens bok i Boklubben Barn! Det var like før jeg meldte barnet mitt ut! Boken burde ikke vært utgitt for barn!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *