Jeg er kanskje i overkant mer interessert i superhelter enn andre på min alder. De som kjemper for rettferdighet og holder gatene trygge for deg og meg. Men det var en superhelt som var ukjent for meg. Nemlig Brune. Og hans kompanjonger Svartle og Blåse. Hvis du nå tenker, ”å nei, sånne superhelter er ikke noe for meg og mitt barn”, da må du tenke om igjen. For Brune er ingen vanlig superhelt.
Rune og familien har flyttet for å bo nærmere Bestefar, fordi det er praktisk. Men en dag dør Bestefar. Rune savner Bestefar og noen ganger finner han bestefaren sittende på en stein i skogbrynet. Når det skjer har de koselige samtaler hvor Rune henter styrke og støtte.
”- Hvordan er det å være død, Bestefar? – Det er vel som alt mulig annet, tenker jeg. – Hvordan da? – Veit du, sa Bestefar. Han tok noe opp av lomma si. – Jeg har vært med på så mye rart mens jeg levde, så nå tenkte jeg at jeg kunne få slappe av litt. Gå litt rundt her og passe på at sola glitrer på vannet om morgenen, at trærne får gule blader og at det regner litt av og til.”
Rune og Atle er venner og har bygget en hytte i skogen som Rune vil male. Han får noen spann brunmaling av tanten. Men så blir hytta ramponert av Anton, prestesønnen og Ruben fra Drammen. Og der er motivasjonen bak Brunes eksistens. Rune lager seg en superheltdrakt og i nattens mulm og mørke tar han sin hevn over guttene ved å male en av syklene deres brun. Neste natt får han selskap av Svartle som også har noe ugjort med bølleguttene. Han maler en av de andre syklene svart. Det blir nære på noen ganger og Rune og Atle må mer enn en gang gjemme seg hos venninnen Åse. Hun vil også gjerne være med på hevnen.
” – Hvem er du? hvisket Brune. – Jeg er Blåse, den blå hevneren. – Vær hilset, Blåse, sa Brune. – Ja! sa Svartle. – La oss male sykkelen til Prestesønnen blå! – Men jeg fant ikke maling, sa Blåse. – Jeg ville bare være med. Men jeg har med pensel.”
Dette er virkelig en søt barnebok. Karakterene er sjarmerende og litt naive. Forfatter Håkon Øvreås har fanget barnet perfekt. Spesielt er det en scene fra Bestefars begravelse der Rune er mest opptatt av en stor vorte som presten har i ansiktet. Og hvordan det vokser et hår ut av denne. Likevel merker vi hvor tynget Rune er av situasjonen rundt Bestefars bortgang. Det er mye humor i boken, men det er en rolig tone som gjør den lun og behagelig. Selv om det er scener der du holder pusten av spenning er dette en nedtonet bok. Denne boken er perfekt når du eller barnet trenger en pustepause. Når tven og Ipaden skrus av. Altså en perfekt høytlesningsbok. Eller den perfekte ”kryp-under-teppet-og-kos-deg-i-høst” bok. Den perfekte ”roe-seg-før-leggetid” bok.
Illustrasjonene av Øyvind Torseter er med på å heve helhetsinntrykket av boken. De er perfekte smykker til denne herlige historien. Illustrasjonene består av relativt enkle streker og de er bare delvis fargelagte. Fargene er duse og illustrasjonene blir aldri prangende. Gul er en gjennomgangsfarge. Særlig er det en nydelig tegning der Rune venter på foreldrene for å dra i begravelsen. Det regner. Og gjennom et vindu i huset kan vi se hvordan far trøster mor. Ellers må det nevnes at far er tegnet som en skikkelig rockabilly-type.
Generelt gir denne boken et gjennomført nostalgisk inntrykk. Formatet er lite. På størrelse med de gamle Hardy-gutt bøkene. Du venter nesten at sidene skal være gulnet og lukte litt støv. Størrelsen gjør den også lett å håndtere for de yngre leserne som vil lese selv. Boken er delt inn i 11 kapitler. Kapitler er alltid fint enten boken skal leses selv eller brukes som høytlesning. Naturlige stoppesteder gjør bøker mer overkommelige.
”Brune” har vunnet Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2014. Den er også oversatt til flere språk. Ikke undervurder denne!
Rettferdigheten lenge leve!
P.s. Nå finner du også oppfølgeren ”Svartle” i butikken!