Myldrebøker kommer i mange varianter. Den kanskje mest kjente av disse er ”Hvor er Willy”-bøkene. Men Willy og vennene hans kan være ganske vanskelige å finne. Derfor vil jeg anbefale ”Detektiv Trine” til de litt yngre leterne.
Det geniale med myldrebøker er at det gjerne kan holde barnet litt underholdt på egenhånd. Det krever lite, eller ingen leseferdigheter. Konseptet appellerer også til oppdagertrangen mange barn har. Her kan man sitte trygt og godt i sofaen mens man observerer små og store forunderlige detaljer i bildesidene.
I denne boken møter vi Trine. Hun er på besøk på gården til bestemor og der trenger kattemammaen hjelp til å finne igjen de sju rampete kattungene sine. Og vi får hjelpe til.
Jeg ser en melkekartong, en mus med kikkert og en sau med røde sko. Men ingen kattunge. Kan du se den?
Denne teksten gjentar seg, men noen endringer, for hvert myldreoppslag. Barnet skal først og fremst se etter kattungen, men kan også se om det finner tingene Trine ser. På jakt etter disse vil det dukke opp mengder av andre morsomme detaljer i bildet!
Så følger igjen en gjentagende tekstbit:
Der var den! Da har vi to. Lillegrå og Riso. Men hvor har nummer tre gjemt seg?
Som en hver god detektiv har Trine med seg en assistent. Dette er ekornet Karamell som stort sett bare er opptatt av mat. På siste side av boken drømmer Karamell om alt det gode han har spist den dagen, og har du ikke oppdaget hvor han fikk det fra, kan du gå tilbake i bildene og lete litt til.
Dette er en bok med mange gjentakelser og store, fargerike bilder. Den er lett å lese raskt igjennom, men den kan også gi langvarig underholdning. All tekst er skrevet i versaler i en håndskrevet stil og kan derfor fungere godt som en av de første bøkene barnet leser selv.
Det er ikke alle oppslagene i boka som er like myldrete og detaljorienterte. For hver gang kattungen blir funnet er det et nært fokus på Trine og kattungen, før hun går videre omgitt av stadig flere søte pusekatter. Dette fungerer fint som rolige avbrekk til de ellers kaotiske og morsomme letesidene. Med boken lærer barnet også å telle ettersom vi som leser må hjelpe Trine å holde styr på de sju kattungene. Som i ”Geitekillingen som kunne telle til ti”, kommer det stadig nye til, og helt til slutt må vi telle over at vi har funnet alle sammen.
Formatet på boken er stort. På høyde med et A4-ark, og noe bredere. Dette gjør at bildene virkelig kommer til sin rett. Det er heller ikke spart på fargebruken. Hele veien er det brukt sterke, klare farger som bygger oppunder den lekne fortellingen.
Dette er en bok som jeg håper vil få glede mange barn, og kanskje skape noen ekstra gode kosestunder på et voksenfang. Eller kanskje den vil få storesøsken til å sitte sammen med småsøsken. En som kan lese og en som kan lete. Mulighetene er mange, men flest er likevel detaljene i boken! God letejakt!