En lampe lyser opp mørket

Foto: mitt eget

Noen ganger dukker det opp bøker jeg leser og liker, men samtidig tenker jeg “hvem skal jeg anbefale denne boken til?”. Ikke fordi den ikke er bra. Langt i fra. Men fordi den ikke følger dagens “oppskrift” på barnebok: Den er ikke tegneserieformat, den ineholder ikke masse tull og fjas for å få en leselei unge til å le og ikke er det en detektiv- eller spøkelseshistorie. Dette er en bok som er oppe å nikker med de virkelig store klassikerne som Astrid Lindgren. Men vil barn i dag ha dette?

I boken møter vi Emilia, som for det meste går under navnet Lampe. Emilia var nemlig moren navn, men hun døde og det ble lettere for alle å bare kalle den lille fyrvokterdatteren for Lampe. Siden Lampes far kun har ett bein, er det vanskelig for ham å humpe seg opp og ned fra det høye fyrtårnet. Det er dermed jenta som tar på seg ansvaret med å tenne og slukke lykten hver dag. Helt til den skjebnesvangre stormnatten da de har gått tom for fyrstikker og fyrlykten ikke blir tent. Den natten et skip forliser. Den natten noen må ta ansvaret for.

Det er en trist start på historien og det er ganske tydelig at Lampe ikke har et veldig godt liv. Men hun husker tiden mens moren levde. Mens de ennå sang rundt bålet på stranden om kvelden sammen med sjømenn. Eller var de kanskje pirater? Den gangen da livet var godt. Nå blir Lampe tatt vekk fra faren sin og må betale gjelden sin ved å jobbe i det mørke store huset der det ryktes om at det bor et monster. Men monstere finnes vel ikke? Det er i alle fall sikkert at livet til Lampe aldri skal bli det samme igjen! Rett før Lampe mottar sin straff knuser hun et speil. Det er neppe tilfeldig at straffen blir på syv år ettersom det er allment kjent at det betyr syv års ulykke å knuse et speil.

Hun må bevege seg langsomt og ikke skremme ham. Smile. Snakke lavt med mild stemme. Slik må hun gjøre det, slik skal hun få ham til å bli tam. Han er ikke noe monster, det er hun bombesikker på. Kaninen hennes beit også til å begynne med. Varsomt skyver hun slåene fra døra.

Uten å avsløre for mye er dette rett og slett et skikkelig eventyr der det meste knytter seg til havet. Du kan nesten smake saltvannet på leppene mens du leser. Det er en historie om pirater og havfruer og aller mest om en liten, tøff jente med hjertet på rett sted. Du husker vel Ariel, den lille havfruen som fikk ben og drømmemannen, men mistet stemmen? I boken ser forfatteren på hva som kan ha blitt hennes videre skjebne og dette fungerer som plot twist i fortellingen.

Kommunikasjon står som et viktig tema i boken. Det finnes mange måter å kommunisere på som ikke alltid må være at vi sier så mange ord. I starten hører vi hvordan vindkastene nærmest erter og egger Lampe der hun desperat kjemper seg motvinds på vei til butikken etter fyrstikker. Gjennom hele boken hører Lampe stemmen til moren i hodet som kommer med gode råd og betryggende ord. Selv kan ikke hverken Lampe eller faren lese eller skrive. Men Lampe lærer seg skrivekunsten og dette blir avgjørende for slutten på fortellingen. I det mørke huset bor forøvrig en gutt med utviklingshemning som kun bruker ett ord én gang i løpet bokens 322 sider, og en voksen mann som sjelden snakker, men som alltid bare vet hva som trengs. Begge disse fåmælte mennene er viktige og sterke karakterer i fortellingen.

I tillegg er fokuset på annerledeshet stort. Alle “heltene” i boken er annerledes. Det er de “vanlige” menneskene i byen som er raringene. De skaper problemene rett og slett fordi de ikke forstår. Den som skiller seg mest ut må være “monsteret”, som hverken er det ene eller det andre. Som ikke hører til noe sted. Da er det lett å bli misforstått. Men det er mange som lever med hemmeligheter. Mange som er noe annet enn de utgir seg for. Og Lampe har selv falt utenfor “normalen” da hun aldri har gått mer enn to uker på skole. For å feire annerledesheten lar forfatteren oss møte menneskene Lampe finner utstilt på tivoli. De sammenvokste, de lange, de korte og damen med skjegg. Og for en super gjeng de er!

Og faren sin tenker han på, hva han ville ha ment om han så sønnen sin ligger her. Mellom tivolifolkene, blant utskuddene, taperne, folk faren mener han ikke hører til blant. Han tenker på minst tusen ting, på hele denne dagen, og på hele livet sitt.

Min umiddelbare tanke er at denne boken er ideell for høytlesning. Og gjerne for en aldersgruppe som for lengst har begynt å lese bøker på egen hånd. Vi må rett og slett ta tilbake litt av den “gammeldagse” måten å være sammen med barna våre på. Vi må inn i det ukjente og magiske sammen! Når du ser deg lei på at arvingen har stirret på skjerm flere timer i strekk, hva med å ta frem en bok å sett dere ned å les litt sammen? Det høres kanskje lett ut, men den dørstokkmila kan være lang. Det har jeg selv kjent på. Men nå er påsken her, og så følger våren med lange lyse kvelder. Et hav av tid og muligheter for å hente frem magien av høytlesning!

Og fordi jeg vet at mange foreldre kvier jeg for høytlesning av de litt mer “slitsomme” barnebøkene vil jeg virkelig anbefale å tørke støv av klassikerne i hylla. Selv holder vi på med “Trollmannen fra Oz” her hjemme. Andre gode alternativer, for uten “Lampe”, er “Ishavspirater” av Frida Nilsson, “Brevet til kongen” av Tonke Dragt og “Kabalmysteriet” av Jostein Gaarder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *