En joker i mitt hjerte

Foto: mitt eget
Foto: mitt eget

Jeg har alltid lest bøker. Tenkt på bøker. Gledet meg over bøker.
En av mine største leseropplevelser får det til å bruse i munnen min.
Jeg ser hele regnbuen fanget i en flaske full av bobler. Det eksploderer i uendelige smaker og uante opplevelser. Jeg snakker selvsagt om purpurbrusen. Drikken over alle eventyrlige drikker.
Og der begynte det for meg. Døren inn til det herlig forfriskende og nyskapende, helt umulige, men likevel oppnåelige. Bøkenes verden. Fantasiens verden. En verden der ord faktisk gjør det umulige mulig. Jeg var trollbundet.

Da jeg leste ”Kabalmysteriet” for første gang likte jeg den ikke i det hele tatt. Den skulle leses som et prosjekt mot slutten av barneskolen. Den var stor og tykk. Og den skulle være filosofisk, visste jeg. Det var heller ingen hester i den, noe jeg skal innrømme at det var i mange av bøkene jeg likte å lese den gangen. Så det var med mye motvilje jeg igjen møtte boken da den kom som skoleprosjekt på ungdomskolen. Og for en fantastisk bok! Siden har jeg lest den igjen og igjen og den skuffer aldri. Den er som en klem fra en gammel venn.

”Soldaten vet ikke at skamklippet pike føder et vakkert guttebarn. Gutten må rømme til sjøs fordi han er fiendens sønn. Sjømannen gifter seg med vakker kvinne som føder et guttebarn før hun reiser til landet i sør for å finne seg selv. Far og sønn leter etter den vakre kvinnen som ikke finner seg selv.” Utdraget er fra Jokerspillet, den siste oppsummerende fortellingen i Bolleboka. Teksten som har forutsett hvorfor nettopp Hans Thomas sin mamma måtte reise helt til Athen for å finne seg selv. Og hvordan det hele startet med et forlis i 1790.

I boken flytter vi oss fra Arendal til Athen. Vi blir kjent med en hel kortstokk, og noen jokere. Og verdens minste bok, bolleboka, rommer kanskje en av tidenes største fortellinger. Min teori om bokas popularitet, og hvorfor den fortsatt fengsler meg i en alder av 30 år, er alle dimensjonene den tilbyr. For de yngste er det en rett fram fantastisk eventyrfortelling. For de som ønsker mer er det en oppvekstskildring. Det er en far/sønn relasjon som er vakker. En familie i oppløsning, men som likevel viser et utrolig samhold. Det er referanser til krigen, vi lærer om Europa og filosofisk tankegang og vi kjenner smaken av boller og brus. Jeg kjenner barndommens gleder, samtidig som jeg kjenner meg igjen i ”fatterns” ansvarsfølelse.

Hvis du ikke kjenner til boken fra før, kan det være vanskelig å forstå hva den handler om. For det er ingen enkel oppgave å formidle denne boken. Den er rett og slett en kabal som først går opp når du har lest den skikkelig fra perm til perm. På samme måte som en kabal som går opp, vil boken tilfredsstille deg og få deg til å ville begynne på nytt.

Boken er strengt tatt ikke en barnebok ut i fra hvor skillet går i bokhandelen i dag. Aschehoug har selv satt boken på nivå 12-16 år. Men når slutter vi å være barn? Er ikke 12-åringer barn lenger? Jeg velger å la dem få være barn en stund til, men skal her på bloggen stort sett holde meg til tydeligere barnebøker enn dette. Likevel følte jeg at denne boken var såpass viktig for meg at den måtte med.

En kommentar om “En joker i mitt hjerte”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *