Eksplosiv debutant

Jeg åpner et tomt word dokument. Jeg setter fingrene på tastaturet. Kaster et blikk bort på boka jeg vil fortelle om. Og så slår det meg. Boka er rett og slett så kul at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Den er bare så bra at alle må lese den. Men hvordan skal jeg overbevise akkurat deg om det?

La meg bare begynne med å fortelle at denne mannen er norsk. Det engelskklingende navnet til tross, Bobbie Peers. (Som jeg har fra sikre kilder uttales pers, og ikke pirs som jeg i en periode har sagt). Og han er debutant. Men det er ingen famlende debutant vi har med å gjøre. Det er en selvsikker, presis og tøff forfatter som gir inntrykk av at dette er noe han har gjort bestandig. Som om det er den mest selvsagte ting i verden at han skriver bøker. Han er til og med så ”frekk” at han tydelig sikter mot et internasjonalt publikum. Uten blygsel. Og hvorfor ikke? Når du skriver som Bobbie Peers kan du ta deg visse friheter.

Men nok om mannen bak. La oss dykke inn i boka!

Møt William Wenton, unnskyld, Olsen. Han og familien lever nemlig i skjul i Norge under falsk navn. Hvorfor? Det lurer William litt på også. Men det har tilknytting med forsvinningen av bestefaren for åtte år siden. Hvorfor bestefaren forsvant? William vet ikke. Hvorfor faren sitter i rullestol? Hvorfor William ikke får lov å løse kode og gåter? Les boka!!

Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen. Men jeg kan si noe. Jeg kan si at William faktisk er rå-god på å knekke koder. At han avslører seg, og at familien blir funnet. At det eksisterer et merkelig institutt i London der det finnes enorme mengder avanserte roboter. (Og en snakkende dør). At både William og bestefaren er knyttet til dette instituttet. Og at luridium viser seg å være ganske viktig.

”Luridium er et slags metall.” Slapperton kremtet. ”Eller rettere sagt, intelligent metall, altså metall som kan tenke selv.” ”Intelligent metall?” gjentok William. ”Det består av ørsmå datamaskiner på størrelse med atomer og kan programmeres til å skifte form og bli hva som helst. Det er som et flytende, selvtenkende dataprogram. Det kan etterligne alt. Til og med en menneskehjerne”, sa Slapperton.

La oss bare si at dette metallet ikke bør komme i feil hender. Problemet er at noen allerede har tatt det…

Boka er tøff, den inneholder roboter, det er nesten som å lese en eksplosiv actionfilm. Men ikke tenk at den ikke passer for jenter da. For den er ikke bare en guttebok. Dette er en spenningsbok. Og det kommer med en jentekarakter også. Uten at det burde være avgjørende, men det lokker kanskje tilbake noen av dem som har blitt skremt vekk. For denne boka må leses! Av alle! (Har jeg sagt det alt kanskje?)

William sto helt stille. Holdt pusten. Lyttet.
Ingenting.
Ikke en lyd.
Det var helt stille.
Altfor stille.
Så styrtet William mot vinduet, rett før døra ble knust til pinneved bak ham. Han rev opp vinduet og kastet seg ut i mørket.

Historien begynner i et ganske normalt hus i Norge, hjemmet til en liten familie på tre. Og den ender langs skinnegangene i Londons uendelige undergrunnssystem. Et sted det er fryktelig uansvarlig å ferdes. Mye skjer mellom disse to punktene. Dette er en bok det er vanskelig å legge fra seg. Uten å sette merkelapp på boka vil jeg sammenligne lesergruppen med leserne av en viss bebrillet gutt i England. (Han med sår som er formet som et lyn i panna vet du…) For denne boka fortjener en bred leserskare. Ikke bare for de mellom 10 og 12, men for 14åringen, for 22åringen og 30åringen er så visst ikke for gammel for å glede seg over denne.

Jeg så på Instagram at Bobbie Peers skriver på oppfølgeren, og den kan i mine øyne ikke komme fort nok!