Ute begynner det virkelig å bli mørkt om dagen. Det er høstmørket som senker seg over oss og da er det ekstra godt å kose oss inne med lys og varme. Der føler vi oss trygge og der har vi det godt. Og så vet vi at det vil komme lysere og lettere tider igjen. Men hva hvis du ikke visste dette? Hva hvis det bare fantes et begrenset mengde med lys og at du visste at det en dag kunne være slutt? I Irpa er det nesten ingen som husker sola, og det sies at det bare finnes sju lys, etter at det åttende forsvant. Og hva skal hindre de andre sju i å forsvinne?
Vi får bli med Bea og Cad på et eventyr de ikke har bedt om. Bea er på jakt etter adoptivbestefaren, og trollmannen, Grisen. Han forsvant en morgen og alt han etterlot var et brev som endte med:
PS: Krukka med lyset er i dine hender. Pass godt på den! PPS: uansett hva du gjør: ikke følg etter meg. Det er altfor farlig! PPPS: Hvis du gjør det likevel: Husk å ta på deg en varm genser. PPPPS: Seriøst: IKKE mist krukka av syne!!!
Bea er en litt nervøs og redd menneskejente, Cad er en positiv og livsglad Galdurianer. Galdurianere sies og være utdødd, men de skal også være både sterke og kloke, så skulle du slumpe til å finne en er du ganske heldig. De to reiser langt og møter farer og fremmede som seg hør og bør på en episk reise. Likevel går det rimelig greit for dem. Når de endelig kommer frem der de antar at bestefaren er innser både de og vi at fortellingen så vidt er i gang. Her holder våre helter på å bli spist et lite øyeblikk, men det blir de altså ikke. Siden blir de angrepet av en mengde krabber. Så da jeg sa at det gikk greit for dem var det kanskje litt optimistisk. Men det ligger hele tiden noe annet, noe mørkere, og ulmer. Vi får små innblikk i noe ondt som også er på vei, og vi skjønner at våre veier vil måtte krysses før eller siden. Noe de også gjør, men først i slutten av boken. Slik at det blir veldig spennende, og veldig lenge, å vente på neste bok!
Boken er en tegneserieroman. Dette er en bokform som har kommet for å bli og som mange sikkert vet er det en form jeg også er begeistret for. Kanskje det nettopp er på denne måten bøkene skal kunne hamle opp i konkurransen mot den digitale hverdagen til ungene våre. Barn, også de som er ferdige med billedbøker, ønsker seg visuell stimulanse. Og visuelt er denne typen bøker ofte meget vakre! Her er det rom for lekenhet og dramatikk side og side.
Som et virkemiddel i denne boken liker jeg godt hvordan Beas frykt illustreres med svarte små ormete streker, som vokser seg større og større jo reddere hun er. Når det virkelig røyner på forsvinner all annen farge fra ruten og det blir mørkere rundt henne. ”Kampen mot mørket” kan derfor også henspille på Beas egen kamp mot frykten. En følelse som jeg tror mange barn kjenner seg igjen i.
Å bli kjent i et nytt univers kan være krevende. Du må stille med et åpent sinn. Jeg liker hvordan boken ikke bruker tid på å forklare for mye. Den bare starter med at Bea våkner, og så oppdager vi hennes verden litt og litt ettersom hennes verdensbilde også blir større. Jeg som voksen liker å ha kontroll og oversikt og finner det litt frustrerende, men derfor er det så godt at jeg må legge fra meg de tankene og bare bli med på eventyret.
Jeg tror denne boken vil gå rett hjem hos målgruppen, som vil være fra 7-8 år og ganske langt oppover. En tøff hovedperson med en morsom monsteraktig følgesvenn på et skummelt og ukjent oppdrag. Hva mer kan man ønske seg?
– Det er klamt her inne. Og mørkt. Jeg liker det ikke.
– Du klager veldig mye.
– Nei, det gjør jeg ikke! Alle tingene mine er borte, og…. Jeg liker bare ikke mørket.
– Mørket er ikke så verst. Det er litt fint også. På sin egen måte.