Sterke kvinnelige hovedpersoner er i vinden som aldri før. I Eldrid Johansens siste bok er det ingen ringere enn den kvinnelige farao Hatshepsut som står i fokus. En mektig kvinne i verdenshistorien som det finnes veldig lite informasjon om. Kan det være et komplott for å tie henne i hjel i et ellers kraftig mannsdominert samfunn? Boken er heldigvis bare fiksjon, men den gjør meg nysgjerrig. Den får meg til å tenke. Den lokker fram feministen i meg. Samtidig er dette bare bakteppe. Ingen pekefinger. For bokens handling og driv står fint på egne ben.
Mathilde mistet mammaen sin i en arkeologisk utgraving i Egypt da hun var liten. Siden har det bare vært henne og pappa. Sammen med onkelen og den driftige kusinen Susanne reiser de fire til Luxor. De skal gå i mammas fotspor. For hva var det egentlig som skjedde? Rundt halsen har Mathilde en sølvfjær hun fikk etter moren. Som en lykkeamulett. Eller? I Luxor får hun stadig følelsen av å bli iakttatt og hun opplever flere ganger at ting ikke ligger på den plassen de skal. Har noen gått igjennom tingene hennes? Hun føler seg usikker og sårbar. Det er varmt, støyende, folksomt og fullt av fremmede dufter. Det er lett å bli litt forvirret. Og når pappa bare virker interessert i den svenske reiseguiden på hotellet må Mathilde og Susanne takle byen alene.
-Hva er greia med smykket? spør Susanne da hun hjelper Mathilde med å feste anhenget. (…) Mathilde heiser på skuldrene. –Smykket ble kjøpt i Egypt, like før det skjedde. Hun hadde det faktisk på seg… -Åh. Susanne nikker. –Skjønner. Vet du hva fjæra betyr? Egyptiske symboler pleier å ha en mening. Noe mer enn det de faktisk forestiller. –Sannhet. Fjæra har med navnet mitt å gjøre. Og mammas.
Jo nærmere sannheten, og mamma, de kommer, jo sterkere blir Mathilde. Hun ser fortiden tydeligere, og hun aner hvordan hun skal kunne komme videre. Hun ser sine egne styrker, og hvordan hun ligner på moren. Hun oppdager også hvor vanskelig det noen ganger er å være kvinne i en mannsdominert verden.
Ønsket om å finne sannheten om nær, og fjern, fortid gjør denne boken meget spennende. Den er familiekjær og løsrivende. Den handler om å finne seg selv, og den handler om interessant egyptiske historien. Den tar oss med på et myldrende marked og inn i de trange g
angene i en pyramide. Den lar oss kjenne på frykten for det ukjente. Fremmedfrykt. Frykten for alt vi ikke forstår. Være seg fremmede kulturer, eller frykten for voksnes følelser.
-Takk så mycket. Pappa smiler fårete. –Det virker interessant. Det er godt möjligt vi stikker forbi. Möjligt? Mathilde krymper seg. Pappa får et kritthvitt servicesmil, før Emma forbarmer seg over et eldre ektepar.
Layoutmessig er boken også meget god. Den er uten illustrasjoner og bilder, men teksten er relativt stor og sidene har mye luft. Den er altså lett tilgjengelig. Boken er på litt over 200 sider som er fordelt på 34 korte kapitler. Overkommelig for selv den litt leseleie.
Eldrid Johansen har skrevet en lang rekke bøker for barn. Dette kan hun. I fjor høst ble hun nominert til Brageprisen for boken ”Skriv genialt” som hun skrev sammen med mannen sin, Steffen Sørum. Denne boken har vært jobbet med i omtrent seks år. Den er gjennomarbeidet. Og det merker du når du leser den. Dette er renspikket perfeksjonisme. Og det skader heller ikke at dama er den blideste, kuleste og mest sprudlende forfatteren jeg noen gang har hils på. Jeg har hatt barn i butikken min som får stjerner i øynene når de ser Eldrids navn på en bok. De elsker henne. Forståelig nok.
Så kjenner du en jente i alderen 9-12 som trenger noe nytt lesestoff, er dette mitt aller beste tips! Perfekt for de som har likt Bjørn Sortlands kunstmysterier eller Tom Egelands barnebøker, men nå med en jente i hovedrollen!
Mathilde lar blikket gli over veggene, som er fulle av relieffer og hieroglyfinskripsjoner. Den smale passasjen snirkler seg langt inn i fjelldypet. For et arbeid. For ikke å snakke om hvor vanskelig det må ha vært å bære den døde kongen inn.