Dette er boken jeg selv hadde elsket å lese som barn. Den omfavner alt som er magisk ved bøker samtidig som den forteller en historie om tilhørighet og savn.
I boken møter vi Matilda Blad, Tilly, som bor i forlengelse av bokhandelen til besteforeldrene sine. Alt hun vet om foreldrene er at faren døde før hun ble født og at moren forsvant mens Tilly ennå var baby. Bokhandelen er et godt sted å bo og selv som leser merker du hvor lunt og koselig det er der. Det er saccosekker og sofagrupper og en masse kriker og kroker, samt en trivelig kafe. Men plutselig begynner merkelige ting å skje. Både Anne fra Bjørkely og Alice i eventyrland dukker opp og prater til Tilly som om det var det mest naturlige i hele verden. Det er på tide at besteforeldrene begynner å fortelle noen av de hemmelighetene de har holdt skjult i så mange år. Og Tilly bestemmer seg for å prøve å løse mysteriet med moren som nå har vært savnet i 11 år.
«Butikken fylte fem etasjer med ulike avdelinger, kriker og kroker, sofaer og myke lenestoler og den reneste labyrint av bokhyller. En Vindeltrapp snirklet seg oppover, og fargerike trestiger strakte seg opp til hyllene det var vanskelig å nå. […] Om sommeren ble den store peisen bak disken fylt med friske blomster, men siden det var oktober, brant det lunt der nå.»
Med seg inn i bøkenes verden har Tilly med seg vennen Oskar. Og skulle du ikke bli fristet av alt bokpratet vil nok den som er glad i søtt, drømme seg bort i de deilige kakene til Jack som driver kafeen. Boken er en opplevelse for alle sansene, så lenge du har litt innlevelse og fantasi. Jeg vil nesten si at det er en bok som ikke bare leses, men som oppleves. Og hvis jeg nå har fått deg til å tro at alt det dreier som om er å sitte i sofaen og drikke te (det drikkes mye te, handlingen er i London tross alt), så må du tenke om igjen. For før boken er over har vi gått planken, hoppet fra hustak og hatt en veldig forvirrende samtale med Filurkatten for å nevne noe. I tillegg til å ha lært en del om vennskap, familiebånd, nysgjerrighet og mot. Så får vi heller leve med at ikke oversettelsen er helt 100% hele tiden, men stort sett holder den en god standard.
«Tilly gled ned langs veggen i hjørnet. Hun prøvde å få kontroll over pusten, men gispet etter luft mens hun stirret på boken. Hvordan kunne hun vøre så dum? Hvorfor hadde hun ikke sjekket boken før hun dro, særlig når Bestefar akkurat hadde formant henne om hvor forsiktig hun måtte være? Hadde hun ikke lært noe som helst av Skatten på sjørøverøya?»
Det nærmeste vi kommer magi i vår verden er bøker. Det vil i alle fall jeg påstå. De lar oss drømme oss bort, transporterer oss til fjerne steder, lærer oss nye ting og gir oss et pusterom i hverdagen. Det er et sted der alt er mulig. Dette oppdaget jeg som barn og dette har jeg et ønske om at alle barn skal få oppdage. Denne boken kan kanskje hjelpe litt til med akkurat det. For denne boken er virkelig magisk fra første til siste side. Og kjenner du noen som allerede har et spesielt nært forhold til bøker, MÅ du absolutt sørge for at de leser denne. Og nå som vi ikke har så lett for å reise noen verdens steder er det kanskje nettopp bokvandring vi bør begynne med.
Bakerst i boken har forfatteren kort nevn de bøkene hun referer til underveis i fortellingen, slik at det skal være lett å «vandre» gjennom de samme historiene som Tilly. Jeg lot meg i alle fall friste til å besøke Alice i eventyrland igjen!